Søk









Barndom, politikk og Clegg

Noen tanker om afrikanskinfluert popmusikk, Johnny Clegg og barndommens forhold til politikk i musikk.

I Oslo nå til dags kan man ikke gå inn på en indieklubb uten å høre den afrikanske rytmer infiserte popen til band som Fool’s Gold, JJ’s, Ra Ra Riot, The Very Best eller selve paradigmeskifterne Vampire Weekend. Enhver DJ med respekt for historien kaster jo selvfølgelig inn en touch av Graceland (1986). Dette popmonumentet fra Paul Simons hånd er hovedinspirasjonen for denne nye bølge av band som blander, la oss kalle det, verdensmusikken og den vestlige popen. Noen vil endog trekke frem Peter Gabriel som en viktig inspirasjon, selv om jeg vil hevde Gabriels tilnærming til verdensmusikken har mye sterkere grad av eksperimentering enn den gladpopen Simon og hans unge disipler bedriver.

En mann som nesten er glemt i dag derimot, som jeg mener fortjener å trekkes fram fra savannen er den sørafrikanske artisten Johnny Clegg og da i særdeleshet platene han ga ut med bandene Juluka og Savuka. Johnny Clegg, eller ”the White Zulu” som han også kjærlig kalles, blandet zulu-rytmer med vestlig pop, ispedd en touch av keltisk folkemusikk. Høres helt jævlig ut, sier du? Vel, noe kan bli for 80-talls pop for de som ikke spiller på det laget, men oss andre kan sette pris på en sang som ”Cruel, Crazy, Beautiful World” eller nyte dansetrinna i videoen til ”I Call Your Name”.
 
Nå har det rabla for han Kjetil tenker du kanskje nå. Mener han virkelig at dette kan måle seg med “Graceland”? Nei, selvfølgelig ikke, det er vel nesten ingen plater som er like bra som ”Graceland”, men jeg vil hevde at flere av hitene til Clegg fortjener å bli hørt mer på (og han hadde hiter, i 1988 avlyste Michael Jackson en konsert i Lyon fordi Clegg trakk et større publikum en han). Lytteverdigheten til en 80-talls artist til side, det er et annet aspekt ved Johnny Cleggs musikalske virke som er adskillig mer interessant. Som alle med den minste kjennskap til 80-tallets historie vil vite var dette perioden hvor apartheidregimet fortsatt kastet sin skygge over Sør-Afrika. Johnny Clegg var født i England og oppvokst i Israel, Rhodesia (nåværende Zimbabwe) og Zambia før familien flyttet til Sør-Afrika hvor Cleggs interesse for gatemusikken til zuluene ble vekket til liv. Senere, mens han underviste i antropologi ved universitetet i Johannesburg, dannet han bandet Juluka sammen med barndomsvennen Sipho Mchunu. Juluka var det første raseblanda bandet i Sør-Afrika, noe som medførte at deres første plate ”Universal Men”  (1979) ble bannlyst fra den statlige radiokanalen. Til tross for dette ble det en hit takket være jungeltelegrafen. Juluka gikk videre til å gi ut tre plater til før bandet splittet i 1985 siden Mchunu ble kalt hjem av sin far for å gjete familiens geiter.

 

 

I et raseseparert samfunn var det naturlig nok ikke lett å være et raseblanda band, de kunne blant annet kun spille konserter på private scener siden loven forbød dem å spille på offentlige. For å utfordre loven spilte de flere konserter på universiteter, i kirker, hostteller for omreisende arbeidere og lignende. Flere av disse konsertene ble stoppet av sikkerhetspolitiet, men ikke mange nok til å hindre at de bygde seg opp en betydelig fanbase. Etter at Juluka tok slutt startet Johnny Clegg et nytt raseblanda band kalt Savuka (zulu for ”vi har våknet” eller ”vi har reist oss”). Deres første plate ”Third World Child” (1987) markerte det definitive internasjonale gjennombruddet og ble etterfulgt av storselgeren ”Shadow Man” (1988), ”Cruel, Crazy Beautiful World” (1989) og Heat, Dust & Dreams (1993). Hele Johnny Cleggs produksjon er preget av politikk, både på det underliggende plan i form av bandenes sammensetning av sorte og hvite og i form av sanger som ”Asimbonanga” (”vi har ikke sett ham”) hvor Clegg krever at Nelson Mandela blir frigitt og påkaller navnene til tre av martyrene i kampen mot apartheid; Steve Biko, Victoria Mxenge og Neil Aggett.

 

 
Nå skulle ikke hele denne artikkelen kun omhandle karrieren til Johnny Clegg, eller kampen mot apartheid. Det Johnny Clegg symboliserer for meg i denne sammenheng er hva ”politisk ladet” musikk betydde når man var yngre. Jeg var vel rundt seks-syv år når foreldrene mine begynte å høre på Johnny Clegg og videoene begynte å dukke opp på TV, og til tross for at jeg da ikke forstod nyansene i de politiske undertonene, skjønte jeg på et eller annet vis at dette var viktigere enn den andre musikken man hørte og så. En eller annen anelse om at det du hører nå betyr så uendelig mye mer enn all den platte popmusikken dette tiåret var så god på. Samme kan sies om Eddie Grants ”Gimme Hope Jo’anna” som jeg fortsatt husker å ha sett videoen til med tendenser til gåsehud som syvåring i 1988. Skal man trekke spørsmålet enda lenger er det et spørsmål om ikke klisjeer som ”We Are the World” og ”Do They Know It’s Christmas?” ikke ga den samme følelsen av at musikk kunne være ”viktig” når jeg var et barn. Nå om dagen er det lett å avfeie all slik musikk som banal, overtydelig og parodisk, men jeg har en tanke om at jeg på den tiden hadde godt av å ”føle” på de store politiske problemene gjennom slik musikk og hvis jeg hadde det, har kanskje barn i dag godt av det samme? Skulle vi da kanskje ikke være så raske i vår avfeiing av politiske blødmer i musikken nå til dags? Har vi egentlig overhodet tilsvarende musikk i dag? Et poeng i denne sammenheng er at på midten av 80-tallet var tiden hvor popmusikken plutselig skulle være ”politisk”, har tyve år med nagginga til Bono gjort noe tilsvarende umulig i dag? Johnny Clegg er uansett utvilsomt del av min politiske dannelsesprosses, men når det er sagt; jeg liker fortsatt å danse til ”I Call Your Name” uten den minste samfunnspolitiske tanke i hodet.
 

 

Kjetil Sandlund , 4.november 2009

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!