Beezewax – Wax off? Wax on!


Jeg legger alle kortene på bordet! 2 ruter, en spar, et fotballkort fra VM 90 og det etter hvert så tynnslitte inhabilitetskortet: Jeg er blodfan av Beezewax og heller ingen fremmed for Kenneth Ishak. Så hva gjør man når favorittbandet legger inn årene? Jo, man intervjuer kompisen sin i et desperat forsøk på å gjenforene bandet.

Legendariske Kung Fu-Girls gjorde et comeback under fjorårets Øya og Turboneger spilte hele Apocolyse Dudes. Når skal noen betale Beezewax rikelig for en gjenforeningskonsert? Hæ?!

- Du vet det bare er 3 år siden vi ga ut det siste albumet vårt? Shit, men for all del, er det noen som er keene på å betale så vær så god!

- Som du vet så er jeg blodfan av Beezewax og...

- Og, det er litt pinlig ja?

- Ja, men, ikke alle kjenner like godt til bandet som meg.

- Beezewax i begynnelsen var 4 venner fra Moss som spilte sammen i band fra vi var 14 år gamle. I Moss så var det garage og hard core som var kult så da spilte vi det også. Etter at vi begynte å oppdage Dinosaur Jr. fra å se på skatefilmer begynte jeg å lage låter selv. Etter hvert spilte vi en konsert på fritidsklubben og...

- Ha ha, fritidsklubben!

- Ja, herregud, slapp av, vi var jo 16 år da. Uansett så begynte ordet å spre seg i Moss og de eldre gutta sammenlignet oss med Hüsker Du, Teenage Fanclub og The Replacements som vi selvfølgelig aldri hadde hørt om. Slik ble vi introdusert for masse ny musikk. Folk sa vi hørtes ut som band, og så gikk vi hjem og kjøpte skivene. Vi trodde jo at vi hadde funnet opp kruttet selv, he he.

Etter at Beezewax gir ut A Dozen Summits i 97 drar de ut i verden med og blir blant annet kjent i England som ”The emo kings of Norway”.

- Vi visste ikke hva emo var.

Og ikke minst ”The norwegian drinking machine”.

- Vel, det var jo derfor vi likte å reise på tur. Kjærlighet til gutta, skating og drikking. Vi var jo bare en gjeng med kompiser som reiste rundt og drakk, men som uansett hvor vi dro kom til fulle hus og med fans som fulgte etter bandet. Vi tok det selvsagt for gitt.

Lang historie kort så drar gutta rundt om i verden og spiller mens de gir ut et par fantastiske (ja, jeg har dem selv, sykt bra) album på utenlandske selskap, selvfølgelig. Trøtte av reising lar de seg overtale til å satse mer hjemme og signerer med Warner.

- Alle som fikk kontrakt med Warner gikk visstnok ut derfra med en kjempeereksjon, mens de aldri hadde sett noen så lite begeistret som oss. For oss var det begynnelsen på slutten med mer fokus på bransje enn selve musikken. Det var veldig feil for oss som i hjertet var et punkband, men vi fikk sjansen og kan vel egentlig bare skylde på oss selv.

Når Beezewax så slipper sitt siste album, og tidenes norske popalbum og svansesang, Music To The Life Of The Late Olivia Mordecai, er det bare Kenneth og trommis Stian igjen.

- Det var liksom bare bilde av meg på plakaten og Stian bodde i Barcelona og Thomas hadde fått barn. Det måtte skjære seg og vi var vel alle drittlei av å ha det sånn rett og slett. Destruktivt og vondt for alle.

Skjønner, men glem det da, blir det en gjenforening?

- Vi har snakket sammen og det er en god tone, og ikke minst er vi fortsatt alle veldig glade i bandet. Det har hjulpet på forholdet til hverandre at vi har fått litt avstand, og det hadde vært veldig gøy, men skal vi gjøre noe må det i alle fal bli med den gamle gjengen.

Epilog

En uke etterpå, tok litt tid før Kenneth husket å gi meg adressen, får jeg en mail fra Stian som er i Brasil med nytt band:

- Først og fremst vil jeg si at bruddet eller pausen om du vil, bare har ført til et bedre forhold mellom alle de som var involvert i bandet gjennom de vel 14 årene. Det var til tider veldig intenst og ble mot slutten mer destruktivt enn kreativt. Dette ble nok opplevd ulikt hos oss alle og du vil nok få litt ulike svar om du spør meg, Kenneth eller noen av de andre.  For meg var det mest av alt rollen jeg fikk som eller påtok meg for bandet, som gikk ut på mer musikkbransjefokus enn fokus på musikk som kreativitet. Ble rett og slett litt blendet av det hele og jeg gled vel litt bort fra det som var viktig for oss da vi startet. Noen ganger trenger man å gå litt på snørra for å våkne, men vi driver med musikk alle mann og det at vi finner veien tilbake til hverandre en dag... vel, det er lov å håpe. Det måtte i så fall bli med orginal lineup. Gutta fra Øreåsen , MOSS! Men, gjenforening eller ikke, skivene er der ute og om alt vi sitter igjen med etter 14 år er vennskap, var alt verdt det.

Da har jeg gjort mitt. Ta ansvar og gi bandet så mye penger at de bare må si ja til en gjenforening på en festivalscene til sommeren da. Kom an! 

Kom deg på Revolver i mårra og nyt et av de beste banda Norge noen gang har hatt.