Søk









Beau Brummell

"Alvanley, who's your fat friend?"

På begynnelsen av 1800-tallet var de største skjønnhetsidealene fortsatt de såkalte fop'ene. Du kjenner kanskje typen, - i stedet for kroppsvask lesset man på med parfyme, i stedet for rene, maskuline trekk lesset man på med pudder og sminke i ansiktet, pluss enorme parykker på hodet. Og i stedet for snitt, form og søm som avgjørende for et klesplagg sin kvalitet, så var det flamboyante og overlessede kreasjoner med blonder, volum og farger som gjaldt. Helt til Beau Brummell klarte å snike middelklassekroppen sin inn i kongens egne rekker og revolusjonere hele den vestlige moteverden.

"Hvordan angår dette meg?" spør du kanskje. Vel, går du i bukser? Eller enda bedre, i trange bukser? Trekker du på deg en dress i mer eller mindre formelle sammenhenger? I så fall får du nevne Brummell i aftenbønnen din. Dersom du i tillegg vasker deg, pusser tenner, og tar på rene klær hver dag, så har denne mannen hatt en viktig finger med i hverdagen din. I tillegg til å være en nyskapende og velkledd mann, var Brummell også en av verdens første moderne kjendiser. Moderne, i den forstand at hans berømmelse "was based on nothing at all" (i følge den franske skribenten D'Aurevilly). Han var rett og slett kjent på grunn av sin klesstil, sitt vennskap med de kongelige, og sin uovertrufne evne til å servere sarkasme og humoristiske anekdoter.

I korte trekk ble George Bryan "Beau" Brummell født i London i 1778 og vokste opp i et ikke-aristokratisk hjem, der hans hardt arbeidende politikersekretær-far endte opp med å etterlate Beau en solid arv ved sin bortgang i 1794. Etter en kort karriere i militæret, ble Beau innlemmet i prins George (senere kong George IV) sin sosiale sirkel. Og med rike og innflytelsesrike venner fødtes også hans ekstravagante vaner, - både gambling og det man på godt norsk ville kalt shopping, slukte mye av arven hans. Blant utgiftsobjektene hans var det særlig én ting som gjaldt; dresser. Det spesielle med klærne Brummell bar, var paradoksalt nok at de ikke var prangende (i motsetning til folk rundt ham). Klærne hans dannet grunnlaget for det vi i dag kjenner som dressen. Brummell la all sin, og London-skreddernes, ære i perfekt tilpassede jakker og (fullengdes-)bukser, alltid kjennetegnet av mørke farger og et erfarent øye for snitt og passform. Det hele ble alltid toppet av en sirlig knyttet cravat (forløperen til dagens slips/sløyfe) i halsen. Alle plaggene var naturligvis nyvasket, mens tannpuss og kroppsvask ble gjennomført daglig. Mens de fleste av hans samtidige bar overdådige parykker, gikk Brummell hen og klippet seg "á la Brutus" (hvorfor har ikke dagens frisyrer tilsvarende navn?). Og dette, godt hjulpet av Brummells fengslende vesen og væremåte, ble etterhvert svært populært.

Brummells "wit" og karisma fortjener også noen ord. Han hevdet selv at den beste måten å pusse støvlene sine på, var med ekte champagne. Selv med hans livsstil, så var nok det en overdrivelse. Likevel fremgår det av en mengde historiske kilder at han hadde en nærmest magisk karisma rundt seg. Den gode stemningen mellom Brummell og prins George tok uunngåelig slutt under et maskeradeball (hva ellers?) i 1813. Prinsen ankom og hilste høflig på Brummells medarrangører Alvanley og Pierrepoint, men så bare uinteressert mot Brummell uten å si et ord. Oppførselen fikk Brummell til å snu seg ubesværet mot Alvanley (som sto ved siden av prinsen) og levere de udødelige ordene "Alvanley, who's your fat friend?". En legendarisk, om enn lite strategisk, kommentar. Ordene markerte da også begynnelsen på slutten for Beau. Riktignok hadde hans unike fremtoning sikret ham plass i flere sirkler i Londons øvre sosiale lag, men uten kongens gunst tok både statusen og ikke minst økonomien uopprettelig skade.

Brummells gjeld skjøt deretter i været etterhvert som forbruk og gambling ikke lenger lot seg finansiere med kongens beskyttelse og penger. Gambling-gjelden betalte han til det siste, da, som alle vet, gambling-gjeld er "debts of honour". Kun hans aller siste feilslåtte satsing ble registrert i bookmakerens bok som "not paid 1816, 20th January".  Senere samme år så han seg nødt til å flykte fra kreditorer og land, og han endte etterhvert opp i Cannes der han levde på en beskjeden "ukelønn" han mottok fra nevnte lord Alvanley. I 1840 tok det slutt. Beau Brummell døde av slag og syfilis på et sinnsykehjem i Cannes, ribbet for penger og verdighet. Mannen som oppfant elegant bekledning var borte, - blant få fysiske minner om Brummell finner vi en statue i Londonds Jermyn Street, reist i 2002.

Moralen i denne lille historien er krystallklar. Om du skulle være så uheldig å pådra deg gamblinggjeld, uvennskap og syfilis, deretter bli nødt til å flykte landet, og du blir sinnsyk og kort tid etter dør av en blanding av syfilisen og stygge slag, så får du klare én ting;

gjør det ekstremt velkledd og med en vittig kommentar som dine siste ord.

 

Johan Rogge Loennecken , 26.oktober 2009

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!