Sřk









Mickey Newbury

Tidenes mest undervurderte artist?

Da jeg for en god del år siden falt for country-musikken, så var det en deilig åpenbaring for meg. Denne, i mange miljøer, bannlyste sjangeren som ofte oppfattes som sidrompa og gammelmodig. I min ungdom var det å like en slik musikktype et tiltrekkende tabu. Men da jeg mange år senere kom over Mickey Newbury, så nådde fascinasjonen en helt ny dimensjon. Fantes det virkelig slik country-musikk for tretti år siden? Finnes det virkelig slik country-musikk i dag?

Hvordan skal jeg egentlig vinkle denne artikkelen? Mickey Newbury levde ikke noe spektakulært liv, snarere tvert imot. Som sin kamerat Townes van Zandt var det andre som gjorde størst suksess med låtene hans, deriblant kong Elvis Presley. Men i den grad jeg har klart å se bakover i musikkhistorien, så er det ingen som er i nærheten av å ha gjort like stort inntrykk som Mickey Newbury. Og siden fascinasjonen for mannen bare eksisterer er på grunn av musikken, så blir det muligens ikke noen spennende artikkel av det. Men uten at jeg vet nøyaktig hva folk rundt meg hører på, så har jeg en følelse av at ikke alle har inngående kjenskap til Mickey Newbury. Og det er en forbanna skam. Derfor skal jeg gi deg noen grunner til at jeg, og kanskje en gang du, har et livslangt kjærlighetsforhold til denne mannen.

La oss starte med stemmen. Kanskje sammen med arrangementene og produksjonen på platene hans, er det nettopp den som særtegner Newbury mest. En stemme som kan endre seg smidig etter typen låt som fremføres. Det nydelige albumet "'Frisco Mabel Joy" fra 1968 starter med crooner-varianten, i en mektig medley i form av hans kanskje stærste hit; "An American Trilogy" (som også er Elvis-alibiet her). Fløyelsmyk stemme med enorm kraft. Ulidelig vakkert. Noen sanger senere trekker han det hele opp med en grov og rufsete sørstats-vokal på "Mobile Blue". Men den croonende stemmen er nok kjennemerket hans, og etter all sannsynlighet en medvirkende faktor til at han aldri slo gjennom kommersielt. På grunn av musikken han etterhvert laget. La meg komme tilbake til det.

Nettopp arrangementene og produksjonen var det som tiltrakk meg mest da jeg hørte denne fyren første gang. Lydeffekter som vind og regndråper mot asfalt er hyppig brukt som introer og outroer i låtene hans. I tillegg er vokal og instrumenter ofte påført en god del klang for å gi låtene ekstra dramatikk. Litt teit, tenker man kanskje første gangen. Til og med pretensiøst og overdramatisk? Men det er før musikken kommer, og alt gir mening. Og for å starte med åpningslåta"Sweet Memories" på det første albumet han ga ut, Harlequin Melodies, så er det fremtredende allerede der: skjelvende strykere åpner ikke bare låta, men på en måte hele hans karriere. Og ikke noe er mer passende. Newbury lager ikke låter, - han lager komposisjoner. Riktignok er de første par albumene hans noe ujevne, men selv et ujevnt Newbury-album er en smooth og spennende opplevelse. Det kunstneriske gjennombruddet kom imidlertid med It Looks Like Rain i 1969. Med min kanskje all-time favorittlåt av Newbury; "I Don't Think Much About Her Anymore". Og med regnvær som intro.

Og det som muigens hindret Newbury i kommersiell suksess er muligens de to stolene. Som han falt mellom. På den ene siden en fantastisk croonerstemme som kanskje holdt de mer rufsete honky-tonkerne unna. Og på den andre siden en innovativ og eksperimentell måte å arrangere og produsere musikk på, som ikke lot seg forene med de store massene. Kombinert med at han nesten utelukkende turnerte alene med gitaren sin, endte han opp som en musikalsk bakmann og grovt undervurdert.

Så: hva har jeg egentlig prøvd å få fram her? At jeg elsker Mickey Newbury? For det gjør jeg. At du må elske Mickey Newbury? Absolutt ikke. Men nå har jeg i det minste nevnt navnet hans så mange ganger at du kanskje husker det neste gang du kikker etter en ny plate. "It Looks Like Rain", "'Frisco Mabel Joy" og "Heaven Help The Child" er alle ufattelig flotte, dersom du skulle ønske en egnet innfallsport. Hvis du skulle være næringsdrivende og få igjen noen slanter på skatten nå utpå høsten, så kan du unne deg en gave for livet: The Micky Newbury Collection - en enkel boks med ti album fordelt på åtte cd'er, til en helt overkommelig pris. Det var det hele. Og dersom denne lille teksten skulle ha gitt deg bare et snev av nysgjerrighet rundt Mickey Newbury, så ta en titt på klippet under. En live-fremføring av "An American Trilogy" som etter min mening går en kokainherja Elvis en høy gang hva gjelder innlevelse, genuinitet, nedstrippet men effektivt arrangement, og - faen heller- ren stemmeprakt. Sånn. Vel bekomme:

"An American Trilogy".

Johan Rogge Loennecken , 10.august 2009

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!