For du får både det ene og det andre på Jenny Hval sin skive, ”Medea”, oppfølgeren til den fantastiske ”To Sing You Apple Trees”. Og ettersom vi i Furore falt hodestups og endeløst for debutskiva, så skal det ikke børstes under et teppe at vi var over gjennomsnittet spente på denne skiva.
Tittelen er hentet fra de litt eldre historiebøkene. Medea er en skikkelse fra den greske mytologien, hun ble sviktet av mannen sin Jason, og hun skal til slutt få sin hevn over han. Dette er selvfølgelig noe jeg har googlet meg til, ettersom Jenny Hval tydeligvis har lest mange flere bøker enn meg. Men så er det veldig typisk Jenny og hente inspirasjon fra det fjerne, mørke og mystiske også da. Hver gang jeg spør henne om inspirasjon og favoritter blir jeg sittende igjen å klø meg i hodet. Hvem eller hva er Meredith Monk, Aritha Van Herk eller Plire Multi liksom? (Eller kanskje du skal begynne å se på noe annet enn The Disney Channel unge Milde? Red.Anm)
Medea mangler kanskje de umiddelbare låtene som ”….Apple Trees” hadde, men det betyr ikke at det skorter på flotte låter her. ”Grizzly Man”, får meg til å føle at jeg har gått meg bort i verdens største og mørkeste skog, men det er uansett kanskje den fineste låten jeg har hørt i år. Og det sier ikke så reint lite egentlig. ”Fourteen, Fifteen, Thirteen, Fourteen” er også en av de låtene som fester seg kjapt. Tekster fra en annen verden selvfølgelig, men gudskjelov tolker jeg sjelden tekster…
Man skjønner jo fort at Rockettothesky kan skrive fantastiske refrenger, men det virker som om hun egentlig ikke vil. Jeg har gått og nynnet på tittellåta i mange uker nå, og sliter fortsatt med å få den ut av hodet. Selv om vi bare får refrenget en og en halv gang. En og en halv gang? Hæ? Kom igjen a Jenny, vær litt stadion liksom.
”The Dead, Dead Water Lilly Thing” minner litt om The Knife der i starten, og er også en av de beste låtene på skiva. Som å være på rave, med skogslanterner i stedet for glowsticks og med mørk regnfrakk i stedet for neonklær.
Noen av låtene her, som for eksempel ”Oh, Anna” og ”Song In Blood”, kan bli litt i drøyeste laget for de mest konvensjonelle av dere. Men for oss andre så er de bare med på å lage et helstøpt album. Fra start til slutt. Nesten som en stor historie. Som en saga kanskje? Om en gresk gud elle noe….
