Sřk









The Libertines - Anthems For Doomed Youth

En lykkens dag.

Gjett om jeg har gledet meg til denne dagen folkens. For bare noen få år siden virket det helt utenkelig at Pete og Carl igjen skulle sette seg ned med gitarene sine og sammen skape ny musikalsk magi. For meg er de nesten på høyde med Lennon og McCartney som låtskriverduo. De har alltid bragt det beste ut av hverandre og sannelig er det også tilfelle på Anthems for Doomed Youth, deres første album siden 2004. I mellomtiden har de rukket å gi ut flere skiver med sine respektive band Babyshambles og Dirty Pretty Things i tillegg til et par soloplater. Det er vel ikke særlig mye tvil om at Pete er som har hatt størst musikalsk suksess på egenhånd, men også de desidert største personlige problemene. Furore I Harare er jo ikke et sladreblad, så dere får lese om dop og supermodeller et annet sted.

Anthems for Doomed Youth er det lett å høre at bandet har blitt eldre og mere modne siden sist. Det skulle jo heldigvis bare mangle. De nydelige tekstene som alltid har vært en essensiell del av The Libertines er mere reflekterte og de bærer preg av en god porsjon større selvinnsikt enn tidligere. Samtidig er mange av de samme komponentene fortsatt tilstede, slik som referanser til klassisk litteratur, poesi og ikke minst Englands imperialistiske historie. De har med hell valgt å ikke kopiert seg selv fra gamle dager, men heller skape noe nytt som helt klart makter å stå på egne ben. Ska/reggae delen på singelen "Gunga Din" bærer preg av dette og funker overraskende godt. Fun fact, "Gunga Din" er inspirert av diktet til Rudyard Kipling av samme navn. Forfatteren av Jungelboken og ikke minst The Man Who Would Be King (også en Libertineslåt) for de av dere som ikke allerede var klar over det.

Albumet leverer milevis over all forventning. Bare det å høre stemmene til Pete og Carl sammen på låter igjen er egentlig godt nok for meg. Anthems for Doomed Youth er en tvers igjennom fin plate med for mange høydepunkter til at jeg kan nevne alle. Fra roligere låter som "You’re My Waterloo" og "Iceman" til mer old school The Libertines "Glasgow Coma Scale Blues" og ikke minst allerede nevnte "Gunga Din". Overraskende nok er albumet produsert av Jake Gosling (ingen relasjon til Ryan Gosling så vidt jeg vet), som også har produsert for One Direction og Ed Sheenan, men det funker faktisk.

Nå er det bare å håpe at The Libertines kommer tilbake til Norge snart for å spille konsert. Sist de var i Oslo, jeg tror det var i 2002, bodde jeg i England og var allerede frelst. Jeg tipset broren min om dette fantastiske og unike bandet fra London og han og en kompis fikk seg en uforglemmelig opplevelse i kjelleren på So What (han har spart på billetten og liker å vise meg den en gang i blant). Hadde jeg kunnet forutse at dette ville være den eneste muligheten til å se de på en norsk scene og ikke minst på So What! hadde jeg hoppet på første fly hjem. Angeren gnager fortsatt i meg med jevne mellomrom.

Det er herlig å ha dere tilbake!

Dag Løchstøer Hauge , 11.september 2015

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!