Søk









Radio Birdman @ John Dee

Allerede fra promoplakaten var det klart. Logoen, spraymalt i negativ. Radio Birdman i militante blokkbokstaver. La det herske absolutt ingen tvil, liksom. Vi skal "Down into the Maelstrom". Og dit dro vi.

25. juni 2015 vil for framtiden stå som en offernatt for alle som liker gitarrock med synth-ising, krigstrommer og en vokal med gjenklang både hos teateret og Sydneys bruneste pubber. Et godfullt lokale, slitte denim- og skinnjakker gnidd oppetter alle byggets vegger, munnviker med grå skjeggstubber og kreftpinner som et fuck-off til både den nye tidens røykelov og helsehysteri. Jeg tok ikke med brillene, i takt med det jeg ventet meg. Det er Radio Birdman vi snakker om, liksom. Kongene av søttitallet - sorry, Stooges, jeg tar helst råpønken min med melodiske surfgitarer attåt.

Som blodfan innehar jeg vel en slik generell skepsis mot gjenforeninger som jeg ser rundt meg på de fleste konserter med veivante band. Men jeg hadde hørt at Radio Birdman framdeles skulle være bra. De lærer framdeles klodens flora av pønkrock-band - uan-føkkings-sett hvilken undersjanger - hvordan det skal gjøres. Hvordan unionen av hylende gitarer, brummende bass og spinnvilt slagverk skal gjøres. Det er tidlig, upretensiøs pønk, så jaggu er keysene kastet oppå toppen av råskapen også. Det er ikke til å ta feil av. Du vet når "Radios Appear".

Der oppe står de, tenker jeg med litt frykt og mest undring. Nakne slik en rockekonsert skal være naken; uten barrikader, men med gjensidig aktelse mellom band og publikum der man gir og tar av god stemning og fyrer hverandre til himmels. Aldrende slik håndverkere av en gammel skole skal aldre; med en forståelse og respekt for arbeidet sitt, med viten om at det har vært definerende for sin tid. De trenger ikke nostalgi. De vet at de gjør greia si best uansett – rockarrogansen fra sin beste side.

Jeg brukte ordet upretensiøst, og jeg står for det, selv om det er megafarlig innen pønk. Der har Radio Birdman reint rullebad uansett. Åh, Rob Youngers røst, vekslende mellom brøl sang, alltid med en avsettende gotisk klang. Åh, Warwick Gilberts stødige bass og tydelige grafikk, som gir bandet en konstant autoritet.

Åh, Deniz Teks varme gitar – han bruker den samme gjennom hele konserten - og dens ul av hedonistiske, varme sommerkvelder i skumringa. Den maler således det perfekte paradis, men vi snakker jo ikke om nok et avslappa surfband – dette er rå rock ’n’ roll, og man kan umulig sette på Radio Birdman, uansett låt, og samtidig unngå å kjenne den lille anelsen av uhygge.

Radio Birdman. Et par helt utenomjordiske plater i sine glansdager, og et comeback-album som i motsetning til Stooges overhodet ikke er en "Weakness". Forventningene lå oppi Himalaya et sted. Jeg gispet småredd etter pusten klokka 21:27 og tenkte: er dette verdt det?

Det var det.

Erik Johan Egenes , 30.juni 2015

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!