Sřk









Beachheads - Get Away (singel)/Shadow of a Man (live)

Jungeltelegrafen og radioen har gitt oss et ørlite oppgulp fra 80-tallets skyggeside. Hvordan smaker den?

To av låtene deres er offentliggjorte, en i singelformat og en på radio. To by:larm-opptredener og et knippe andre konserter er tilbakelagt. Facebook-postene er kryptiske, bildene i svart-hvitt, framtoningen så minimal som det er mulig å få til i vårt digitaliserte liv. Hva er så dette? Kanskje en lengsel til noe eldre, noe mer opprinnelig og «ekte»? Det tror jeg.

Møt Beachheads, deres første singel Get Away, og kommende andresingel Shadow of a Man. Sjelden snubler man over et så nydelig bandnavn i 2015. Etter alle disse årene lurer man jo på når bånnen av kassa er oppskrapt, liksom. Beachheads. Det er hardt, i form av den konkrete betydningen brohoder. Men det ville vært fornektende overfor denne gjengens opphav å stoppe der; Beachheads liksom, noen strandbesatte gutter, i dette tilfellet et knippe nedregna vandrere på tomme vestlandsstrender. Beachheads. Hardt og mykt i ett. Litt som både Get Away og Shadow of a Man.

Låtene bærer begge preg av en gjeng som leter seg noe usikkert fram i tåka. De vet hvor de vil og er sikre på hvilken sti de skal gå på, men de leter fortsatt etter dens utgangspunkt. Derfor vandrer de litt rundt på måfå, ser seg litt om og vet ikke helt hvor det berømte kicket skal komme fra. De trenger et avspark, en gnist som kan gi disse feelgood-høstlåtene den ørlille toppingen de trenger for å gjøre minuttene komplette. De har en forsiktig andel av The Cure-instrumentalitet, de har akkurat passer av den primale råskapen til The Replacements, og vokalen til Børild har den sjarmerende utleverende sørvestlandsaksenten à la Ivar Nikolaisen. Så hva uteblir? Det føles rart å si, de senåttitalls poppønk-assosiasjonene og den tilhørende angsten tatt i betraktning, men jeg tror de trenger litt mer selvsikkerhet ved siden av stilsikkerheten.

Det er drevne folk som står bak Beachheads. Det hører man i lokomotivet av en rytmeavdeling, fast og stødig som Jærbanen sjøl. Harmoniene, selve esset deres, glir for det meste godt inn i en musikk som er enkel og ekspansiv på samme tid. Riffene er strippet ned til fundamentet, og som om det ikke gjorde låtene sårbare nok, glir melodiene elegant langs midtlinja mellom pinlig og bare ekstremt forlokkende i sin godhet. Denne firerbanden er dreven nok til å lene seg behagelig mot sistnevnte kategori - kanskje for behagelig, for jeg kan fortsatt ikke digge hemningsløst til det. Ikke helt ennå. Når det er sagt, så er låtene om livet på skeiva og visnet kameratskap som skapt for sjelelig utflod, særlig via låter med uttalt mål om å gjenoppfinne The Replacements og Big Star. I dag kan du høre dem og puste lettet ut i lag med den bitre vestlandsvinden.

Og om brohodene står gjennom brisen, hvem vet hva morgendagen vil bringe.

Erik Johan Egenes , 11.mars 2015

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!