Søk









Skrap @ Depresso House

Det er ikke alltid man trenger å vite hva man overværer. Noen ganger holder det å være der, følge med og føle med.

Det står ikke «Depresso House» noe sted på St. Hanshaugen-adressen jeg har notert meg, men en liten post-it-lapp henger over callsystemet ved den utvalgte bygårdporten: «Konsert? Pling "Vesaas".» Vesaas, ja, tenker jeg og svetter bittelitt. Føkk. Jeg tenker på Skadedyr-giggen i ei gammal metodistkirke på Grønland - sist gang jeg så musikere fra dette kollektivet spille konsert - hvor Ivar Aasen-dikt ble resitert over improvisert frijazz. Blir det like uforståelig nydelig? Blir det et like ufullstendig innforjævlig forsøk på å beskrive musikkopplevelsen, en vedvarende følelse som ord vanskelig kan møte og stå stødig ovenfor? Fy faen, jeg tok til og med bergenstjommien med meg i dag; han samme som jeg overlevde Skadedyr med, mot alle skrivende odds.

Faen, tenker jeg og slenger svetten mot høyre og venstre med raske halssving. Snu og gå. Vik fra meg, journalistiske selvmord. Så durer det i callsystemet, låsen klikker, og jeg trekkes inn likevel. Åpen dør til et åpent hus til en aften med åpen, improvisert musikk som du nok må lese et annet sted for å ane hva er, rent teknisk.

En skikkelse møter meg i døra til den bikkjekalde leiligheten. Det er høyt under taket, ovnene er avskrudd og belysningen er i form av stearinlys i vinglass eller små jallalamper fra Nille. Men skikkelsen viser seg å smile. Sofie vinker oss velkommen – og jammen er det er noe ved gløden fra lyskildene, det er noe med de oppmøtte, det er noe med øl over et kjøkkenbord og tillitserklæringen som selvbetjenende betaling tross alt er. Jeg legger tretti kroner i et glass, tjue i bandtips og sniker meg inn til stua som sakte fylles opp av folk fra nær og fjern. Hilsener høres i hytt og pine, bokhylla diskuteres, likeledes hva vi har i vente og hvorvidt folk har kjennskap til dette skrapet som skal opptre foran et glitrende backdrop og oppå et persisk teppe av kongelige dimensjoner. Og hvorvidt det vil funke.

Konserten begynner ikke lenge etter 8 blank; omgivelsene som preger det jevne utested er jo kastet på dynga allerede, men nå det viser seg at også den tilhørende holdningen om senest mulig konsertstart for å presse flest mulig øl ut av et avventende publikum er et fjernt, forsvunnet minne. Idealet for kvelden beskrives før Skrap setter i gang. I et rom hvor individer møtes i et uformelt fellesskap kan man skape kollektive ideer, sier Sofie, en av beboerne i Depresso House. Kollektive ideer man ikke kunne dannet på egen hånd, kollektive ideer som kan endre politiske systemer og kunstens karakter. I karakter er prekenen sekterisk, og således ekskluderende, men budskapet er godt; man inviteres sammen til en slags dialog og forståelse, uoppnåelig uten den felles musikkopplevelsen vi alle nå skal dykke inn i.

Kanskje ikke så lett for deg som leser. Du var der kanskje ikke. Og kanskje du trykket inn på ”Skrap @ Depresso House” fordi du vil lese om Skrap, ikke Depresso House. Men kontekst er viktig her. Skrap trumfer Depresso Houses særegenhet med sin egen, og møtet er uslåelig. Bare forestill deg Anja & Heida på scenen, de to vendt mot hverandre, i kamp samtidig som de beveger seg mot et felles mål med forskjellige virkemidler. Det er fri improvisasjon, sier de selv i etterkant, men den røde tråden er der i alle fall; den sitter i den taktfaste beaten, i trøkket, i bindeleddet mellom synthenes schizofrene hyl. Du kan trampe føttene, du kan nikke anerkjennende til det her, uansett hvor langt ute på musikalske avveier Skrap kjører greia si. Enten det er barneskrik, maskingeværlyder og møende kyr som uler fra anlegget, så samles det opp til en pakke med støy – ja, ulyd – så intens at den pælmer deg til limbo og forståelse samtidig. Slik musikken jo ideelt skal være.

Midt oppi det 26 minutters infernoet Pling og Plong snekrer sammen på hver sin side av effektpedalene, tubaene, Korgene og hvem vet hva, slår tanken meg: faen, dette er et slags situasjonistisk vekkelsesmøte. Musikken tilføyes et budskap og en setting hvor vi tas bort fra undertrykking, fra fremmedgjøring og markedsliberalismens råskap, og sår en ny vekst av gode tanker om konstruktiv fellesskap i øyeblikket. Billedlig nok ligger geriljalokalet like over en nedlagt Lime-butikk. Oscar Wilde ville grenet av dette, hvisker bergenstjommien. Jaggu feller jeg òg ei tåre.

Jeg sitter igjen med en følelse om at jeg ikke har gitt kvelden den verdige beskrivelsen den fortjener - igjen - men det skal jo muligens være litt på den måten når det kommer til geriljakonserter av typen Skrap @ Depresso House. At opplevelsen er der i øyeblikket, og at jobben min er å videreformidle framfor å formidle. Litt som en løpeseddel som ligger og venter på ei nysgjerrig hånd, framfor å påta seg rollen som dømmende meningspoliti, klar til å gi mitt stempel av aksept eller fordømmelse til konseptet. Depresso House ligger i skyggen til de sosiale mediene, men i det virkelige, uoverfladiske tilværelsen ligger det midt på St. Hanshaugen, klar til å ta deg inn og åpne lukkede dører til nye forståelser av den hellige duoen kunsten og livet.

Erik Johan Egenes , 8.februar 2015

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!