Sřk









Swans & Deathprod @ Rockefeller

Snarvisitt i menneskesinnets mange nyanser.

OK folkens, dette er ikke enkelt å feste til papiret, men en overbevisning et eller annet sted under huden ber meg iherdig om å prøve. Så gjør vi så.

På denne dag, 24. november, er Rockefeller noe redusert i omfang. Det brungule lyset hviler høyt over oss oppmøtte forventingsfulle og bryter ned lokalet; det blir hyggeligere, behageligere, koseligere å nettopp ha fått stygge blikk og spydige bemerkninger fra vekteren, for siden å svi av 350 spenn. Jeg kjøper kaffe framfor øl i dag, 2 år på dagen siden Swans gjestet oss sist, da på Parkteatret. Jeg er heller der enn her, men Rockefeller framstår sannelig sympatisk i dag, badet i det der lyset og befolket av gamle, kvapsete gubber i flanell, samlet i lystig lag etter nok en ni-til-fire-mandag. Skal kosen vare ut kvelden, står jeg og tenker idet en skjeggete skikkelse trer fram til en Mac og dens pult midt på scenen.

Det er Deathprod, og han dreper kosen, eller slår den i alle fall ned for telling. Med minimal, og da mener jeg Minimal, pløyer han marka for de glade smilene som var påklistra folk minutter før. Vi er litt usikre, alle sammen. Vi klapper i utide, alltid, for det blir liksom aldri et ”tide” for applausen. Etter hvert klør vi oss bare i hodet der vi står og observerer under skinnet av noe som slekter på lyskasterne til angrepshelikoptre. Når faen skal han slutte å trykke tommelen taktfullt mot den jacken? Når skal det eskalere? Aldri. Vi skal stå her og vente på intet. Deathprod tar ingen retning, som et tiltenkt hakk i plata.

Jeg føler meg usikker når han stikker av scenen, og blir ikke mindre tulling i hodet av oldies-schlägerne som tonesetter pausen. Americana-vibbene er etablert for kvelden; New World Order-følelsen jeg fikk av nihilistisk drone og den påtrengende lysbruken - baksiden av USA - følger meg videre inn i fasaden av the American Dream og det gode liv via alle disse kjærlighet-og-kokain-balladene lydmannen spiller i pausen. Da seks mann entrer scenen individuelt, tyggende på amerikansk snus og smugrøykende på pipe som rene fingeren til KrF og forbudet, da nærmer vi oss urvesenet av USA. Det ligger liksom noe ortodoks over det hele.

Av dette følger noe lignende ren, skjær hypnose. Gjennom to og en halv time og seks – 6 – låter, står vi bare og tar imot, vi oppmøtte. Jeg er i underkant av 175 cm, og ser de fleste av folkehavet i froskeperspektiv. Jeg kommer på Guy Debord og filmutgaven av hans ”Skuespillsamfunnet”; verket om hvordan vi pasifiseres av våre egne produkter, ved å erkjenne dem en egen verdi hinsides deres funksjon. Massen her, stående som fastlåst til plassen sin, mumlende i tungetale eller viftende med armene som i religiøs ekstase, minner skummelt om filmen. Den mekaniske klappingen, som inntreffer nesten momentant idet Swans avslutter selv de bråeste låtene, bygger opp følelsen av at vi er Swans’ egne ”Children of God”.

Men bandet bygger på brå vendinger. Så snart vi er vant til en hamrende, dronende progresjon, kommer skarptromma inn – Swans’ sterkeste kort, den spisse lyden midt oppi cymbalenes hyl og drivet til gitarene, som et sikkert skudd i mørket. Backdroppet forandrer seg likedan – ørsmå skiftninger i lyset tilføyer det nye elementer. Er det innsiden av et flygel? Er det stiger til det hinsidige? Det er en helhet, konstruert av en sammensveiset enhet, lik Swans selv er. Det vakre er der, i de behagelige fargene, i backdroppet, i Giras behagelige bestefarsrøst. Men man påminnes også det vulgære ved dem: trombonen som ristes, lik en kuk etter tisseøkta, og Gira som leker Kristus og dirigent samtidig med sine utstrakte hender og intetsigende vifting av disse.

Man kan rettferdiggjøre idolisering av en slik maktdemonstrasjon. Man kan rettferdiggjøre Debord-tilstandene her nede på bakken foran scenen. Gira gjør ikke det. Han avslutter ei låt, som selv er idoliserende overfor Howlin’ Wolf, med ordene ”you are the giants of your time”. Når alt er forbi og musikken stilnes for dagen, midt i den endelige, vedvarende applausen, ber han teknikeren lyse opp oss, massen. Virkeligheten står og venter for oss, nå er det vår tur, vårt trekk.

Det er høytsvevende det som står her, ja. Men nå er det jo bare et band som kan hente fram slikt fra tankenes avgrunn. You are the giants of your time. Smak på den du.

Satan altså.

Erik Johan Egenes , 26.november 2014

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!