Søk









Haraball - Half Tux

Kontrært, selv til hardcore å være: dobbel gitar, cover utgitt i silketrykk og nazifeller man snubler i dersom bookleten ligger ulest.

Skivas gjennomsnittlige sportid er et og et halvt minutt. Det er såpass: trass i Negative Approach-morsomhetene de disket opp med i Kristopher Schau-intervjuet, er faktisk låtene framdeles såpass lange.

Den sterke Fysisk Format-stallen har blitt delt av selskapet selv i stilistisk innovative artister og artister som revitaliserer et uttrykk. GBZ & Haraball nevnes som eksempler på sistnevnte, samtidig som Haraball ikke er en "tribute to Minor Threat, Bad Brains or Black Flag" - eller trekløveret av klassisk hardcore, om du vil.

Motsigende? Nei. Revitalisering for meg, i alle fall, innebærer at et eller annet blir aktuelt på ny. Det trenger ikke være "nytt", men for å si det farlig journalistisk, skal det ha en form for nyhetsverdi.

Det smelta polizeifjeset av ei debutplate var yppende nok det og, men ventende bak tittelen Half Tux venter et musikalsk mer fullstendig Haraball. Plata åpner i førsteperson med «Walking around in my house / Opening doors to new rooms / discovering secret passageways». Dører er en gjenganger I resten av skiva, og symbolikken samsvarer fint med musikken: hardcorepønk av øverste hylle, nettopp fordi det ikke er en rendyrket hyllest til noe som helst, men drar inn bade faenskap og englestøv fra veeeeeldig tabubelagte farvann. I ”Sack of Onions”, for eksempel, hører jeg Skids’ ”Of One Skin” på slaget 0:36. Den rake motsetningen av hardcorepunk, men likevel så reint & klassisk. «Manchild» har, treffende nok i tittelens lys, litt 70-talls schwung over gitaren. Litt hår-på-brøstet-og-nedenunder-rock. Eller kanskje det er hentet fra Gang Green? Alle sidesprangene som forekommer, føles naturlige.

Tekstene er oppoversparkende gullkorn, snøvlet fram av en vokalist med 2 i snitt fra en ufullført videregående i bygde-Norge – eller i alle fall den rake motsetningen av det prestasjonsorienterte selvrealiserings-Norge. ”You learned some useful stuff in the army, didn’t you”. Raymond Pettibon kommer til å plukke ut noen ord fra Half Tux til bruk i sine illustrasjoner en gang. De sogner nemlig til samme adjektiv som kunstikonet fra Hermosa Beach; direkte og meget fysiske, men kryptiske, og med en ufravikende anelse av angst og sammenbrudd.

Jeg merker selv at jeg muligens skriver mer om hardcore enn om Haraball. Ordet er så hellig, så ladet, så altomfattende og så subjektivt at jeg tror underbevisstheten i meg jager en definisjon av det i alle skiver som kan minne fjernt om forestillingen av hva hardcore. Kanskje er jeg også litt redd for meningspolitiet i denne så idealladde sjangeren. Det er i alle fall ikke Haraball.

Hver tredel inn i denne snaue halvtimen må jeg pause, hamre noen powerchords på en sliten, oppklistret Ibanez, og så legge den oppgitt fra meg og sette på Half Tux igjen. Uansett hvor jeg dropper ut og inn, vet jeg hva som venter meg rundt neste sving: et skjærende symbalmaraton, lagt oppå den kalde, isende gitarlyden, resulterende i et høyt desibeltall. Alle kan lage hardcore, det er litt av poenget, men det krever litt av en selv å gjøre det bra. I Haraballs blodårer bor det bomber langs hele linja: fra fødselen på samlebåndet på våpenfabrikken ved Numedalslågen til fallet og smellet i Beirut. Da er det ikke så rart at dette er rene bikubesangen av intensitet.

 

Erik Johan Egenes , 16.juni 2014

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!