Sřk









Moron Police - Defenders of the Small Yard

Moron Police bygger pĂĄ sin signerte pakke. Konsekvensen? Signaturen blir mindre tydelig.

Unnskyld en flåsete ingress, men å summere opp denne plata var ikke så lett. Det er mye som foregår i løpet av Moron Polices ferske tre kvarter med musikk, og bandet er like uredde som de alltid har vært. Håpet er at hvitsnippene øverst i musikk-Norge innser vel en dag hva de har gått glipp av.

Fyrverkeriet åpner med den kjente, fengende liveslageren ”T-bag Your Grandma”, hvis tekst er like allsangvennlig som den er selvironisk og hysterisk morsom. Ettersom albumomslaget kunne vært stjålet fra Korpiklaani, Finntroll eller et annet selvparodiserende folkemetall-band, er det en fryd å se at humoren til Moron Police treffer som vanlig, og ikke går på bekostning av musikalsk finesse. Alt det du venter deg av et fengende band – å være tight, groovy, catchy, fylt med hooks og alle de andre engelske lånordene om god råkkenroll – ligger trygt i hendene til ”Defenders of the Small Yard”.

Med et lite lag av samfunnssatire i humoren, kunne du kalt dette et møte mellom Bill Hicks, de nevnte folkemetallaktørene, grindcore og Frank Zappa. Utover det, er vel Barren Womb kanskje eneste band her til lands som kan konkurrere med låttitlene. Men det er mer også; Moron Police er langt fra like begrenset i denne omgang som de var på debutplata. Hils på Iron Maiden-soloen i ”Steve Jobs is Dead, But I’m Not”, og hvor herlig er det ikke å få litt Maiden uten en historietime om Storbritannia på kjøpet? Eller symfonisk black metal og feler i ”Soul Train of the Damned”?

Det er nok ikke alltid like herlig. Plata vokser på meg, ingen tvil om det, men det blir rett og slett for mye til tider. ”Black Woman” har pønkens utålmodighet og et Monty Python-mannskor av et refreng. Det funker så bra, men dessverre detter jeg av når de settes sammen. Synd er det, så særegne i sitt uttrykk og standhaftige i sin DIY-holdning som Moron Police tross alt er.

Vi trenger dette bandet blant alle de navlebeskuende, selvhøytidelige aktørene. Bandet bør du utforske – kulturformidlingen har du godt av, trass i at jeg personlig ikke klarer å bli klok på alle overgangene denne plata byr på. Særlig ikke de mellom funk i ti sekunder, så death metal de neste fem, så tilnærmet joiking de påfølgende ti. Det er føkkings fantastisk fett at de gjør det. Det faller derimot ikke helt i smak.

Sporene blir spillelistemateriale. ”Another Song about California” på et lite sound system i hengekøya i sommer, ”Cabo” til det endelige slaget i et fantasy-strategispill, ”Black Woman” til spontanturer hit og dit i venners utslitte biler og ”Go Home, Bitch” for impulsive leksjoner i alt under begrepet ”fylledans”.

Anbefales albumet? Egentlig ikke. Anbefales låtene? JA! Alle som en, egentlig. Skaff plata, så strør du låtene der du føler de passer best. Det kan være så mangt.

Erik Johan Egenes , 12.mai 2014

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!