Søk









Moddi @ Coffee Annan

En fjelltur om sommertider. Friskt, varmt, spennende, men nivåmessig variert - og da uheldigvis bratt og kort.

Jeg sitter tettpakket på gulvet, lyttende - for første gang lytter jeg virkelig i løpet av kvelden så langt – til en røst blant kun et par tusen som fortsatt snakker Senja-dialekt. Han har snakket den tidligere på kvelden, i mellom sine engelskspråklige låter om selvrealisering, bunnløs kjærlighetssorg og andre obligatoriske emner, men det er først nå ørene er skarpe; for ordene er, endelig, skarpe de og.

Moddi innleder den ”ukoselige” delen av settet, til humring fra publikum(!). Kveldens første bråe vending, musikken hans er jo ikke den der ute som er utrustet med mest dynamikk. Han sjekker lyden med en dyster akkord – kveldens første - mens han illustrerer språklig hvordan 200 millioner sørøstasiatere plutselig er matløse som følge av vårt konsum og uaktsomhet overfor klimaendringene.

Skiftet biter seg i publikum – plutselig er vi vare. De fine smilene er minsket og øynene trekker seg sammen mens hodet får stoff til ettertanke. ”Noens ark” er anspent, hjertet dunker. Gitarklimpringen er så forsiktig som før, men nå også eksplosiv. Et utrykningskjøretøy passerer utenfor den koselige stua vi er samlet i: blålysene kriger med scenelysenes intime, varme oransje, den ulende sirenen gir sangen hans en ekstra grad av alarm. Tilfeldighetens herlighet.

Om bare et snev av denne alarmen hadde vedvart.

Joda, han streifer innom Israel-boikotten sin som forløper til en låt om det landets invasjon av Libanon i ’82, og ser med skråblikk på sin egen rolle som flyvende musiker satt opp mot klimaspørsmålet. Men anekdotene det etter hvert blir så mange av mangler liksom en brodd, en knagg å henge det hele på. Til syvende og sist skaper snakket hans bare lett latter fra salen. Og vi snakker tross alt om en fredagskveld på et ungdomssenter med et bokstavelig talt fullsatt gulv. Her er det mange ører som kan lytte. Men, som formidlet i The Clashs herlige ”White Man in Hammersmith Palais”, sløses potensialet for litt bevisstgjørende pønkeånd bort.

Stort sett – jeg glemmer ikke ”Noens ark”. Problemet er bare at det er det jeg sitter og venter på resten av konserten; det øyeblikket hvor brystet banker av nerven i ordene hans og brenner av engasjement.

Det er synd, for en konserten er en egen demonstrasjon i mantraet ”less is more”; mannen har bare en cello og backingvokal i ryggen i tillegg til hans egen røst og hender som bytter på gitaren, trekkspillet eller klapping. Perkmangelen gir plass til barnlig taktlek, og kommunikasjonen er der, trass i at de sjelden ser hverandres vei. Hans personlige symfoniorkester i Katrine Schiøtt og hennes ekstremt dyktige håndtering av celloen hever helheten flere hakk. Hun kan kaste buen for å plukke, og med buen får hun til alt i området mellom det nærmeste du kommer lovsang på strengespråket og et eller annet støy som kunne liksågodt kommet fra bratsjen til John Cale.

Med henne trampet foten i takt. Uten henne, da Moddi tok ordet alene mellom låtenemot slutten, trampet den i utålmodighet. Ikke snakk mindre, men velg bort vaset og bruk heller taletiden på noe vettug, Moddi. Det du gjør så godt når du først setter i gang. Husk at det er mange ører som trenger å høre.

Erik Johan Egenes , 17.mars 2014

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!