Søk









Frank Turner @ John Dee

Fenomenet Frank Turner.

”If ever I stray from the path I follow / take me down to the English channel / throw me in where the water is shallow / then drag me on back to shore”

Var John Dee ”the English Channel” i dette tilfellet? Et utsolgt lokale hvor brorparten synger ovennevnte parti kan tyde på det. Denne figuren, selve fenomenet Frank Turner, gav et anker til et hav av mennesker med all slags livsstiler og fra alle livets stier; vi var forent i en helaften med sang og musikk om kameratskap, fest og (ukristelige) basarer, tap og seire… og ja, de andre temaene som berører.

Å forsøke å få greie på Frank Turner er ikke så lett som radiosingler à la ”Recovery” tilsier. Jeg bryner meg på denne komplekse fyren. For det første er han mangefasettert musikalsk; jeg kan kjapt nevne a) refrengbaserte singalong-låter som nevnte ”Recovery” og ”Four Simple Words”, b) politiske folkeviser som ”Love, Ire & Song”, ”Thatcher Fucked the Kids” og ”Once We Were Anarchists”, c) hverdagslige folkeviser som ”St. Christopher is Coming Home” og ”Undeveloped Film”.

Det finnes flere kategorier, og noen er komplett ukategoriserbare: ”Broken Piano” åpner som en intro av våre egne, nå avdøde beat-støy-jazzere i Your Headlights Are On kunne ha gjort. Trommepartiet tar livet av den referansen, og sender oss istedenfor lukt til helvete: jeg tenker på den svarte, grandiose ”Tolkienmetallen” til østerrikske Summoning. Jeg veit ikke hva den sammensatte skaren av folk her venter av ham, men jeg vedder på at variasjonen er større enn på det typiske ”punk rock show” nedi nabolaget.

Nok om det, du tar poenget. Det er mye musikk å hente her i tillegg til den åpenbare folkpønken. Ved siden av det musikalske er imidlertid fyren også et ustyrlig – vel, tør jeg kalle det et paradoks? Han sogner til høyresiden, men han serverer en særdeles treffende anti-Thatcherlåt på sin første EP. I ”Four Simple Words” hytter han med neven (og med rette, mener nå jeg) mot blaserte rockestjerneklisjeer, mens han i ”Wherefore art thou, Gene Simmons?” ber den aller største fjotten av dem alle om råd. Oppriktig er han og, tror jeg i alle fall, han er jo litt av en antiironiker. Eller kanskje er han litt ambivalent også her?

Litt filosofisk vas, men det trengs egentlig. For hvorfor står jeg egentlig her og pilser, kaster meg rundt blant folk jeg ikke kjenner, synger med dem til tekstlinjer jeg har internalisert etter å ha spilt låtene hans så mange ganger på anlegget? Jeg liker tydelighet, og tilsynelatende vil jeg ikke finne mye tydelighet i Frank Turner.

Men jeg gjør det, ser du. For jeg lever. Ja, du smiler vel litt skrått nå av den setningen og det gjorde jeg og da fingrene formulerte den, men trass i hvor klisjéfylt det høres ut, så er den røde tråden i Frank Turners kunst selve tiden. Der han står fra John Dees og synger, synger han om tiden som gikk, tiden som kommer, nostalgi & savn, framtidsvisjoner & optimisme. Alt med pønkbrodden, alt med spissformuleringer som engasjerer og river en med. Man griper ens eget liv ved hjelp av tekstene.

Det kunne fort blitt et pinlig, totimers ”carpe diem”, men nei. Frank Turner inviterer publikummere på en trall med munnspillet og til å holde opp norske tekstutgaver som han prøver seg på. Det er deltakelse – publikum er med å gjøre noe, og da får tekstene den praktiske konteksten de trenger for å ikke bli nettopp et vagt, kleint ”carpe diem” som er sunget så mange ganger før. Det får jeg bekreftet når jeg, mot slutten av konserten med den herlige, uironiske rockehyllesten ”I Still Believe”, hiver meg over gjerdet og stormer scenen. Blir jeg vokalist eller vaktbytte? Det førstnevnte, med Franks arm over skuldra.

Deltagelse – det gjør noe med oss. Denne konserten gjorde meg aktiv i en altfor ofte passiv hverdag. Ikke all musikk gjør deg aktiv, men pønken gjør det - den skal i alle fall gjøre det, og Frank Turners sjangerhybrid er i så måte pønk langt inn i hjerterota. Det smakte vi på, alle vi som var der. Faglig påfyll i det viktigste av alle fag: initiativet, kreativiteten som er iboende i oss alle.

”Hi ho hi ho hi ho, we´re heading out to the punk rock show.
Colleagues and friends condescend with a smile,
But this is my culture man, this is my home.
The dark huddled masses gather at the gate,
The doors at 7, the show starts at 8.
A few precious hours in a space of our own

Somebody told me that music with guitars
Was going out of fashion, and I had to laugh.
This shit wasn´t fashionable back when I fell in love,
So if the hipsters move on why should I give a fuck?”
 

Erik Johan Egenes , 27.februar 2014

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!