Søk









Billy Bragg @ Parkteatret

Om dette hendte på Spektrum med obligatorisk oppmøte, da hadde høyrebølgen dødd hen før Bragg hadde rukket å trekke sitt siste Cockney-åndedrag etter lange anekdoter og ærlige arbeiderlåter.

Tvang til oppmøte ville kanskje ikke kuet borgerlige sinn, snarere kontraproduktivt, men la nå Parkteatret 7. november stå som et unntak hvor så burde ha vært tilfelle.

Beskuende publikummere bedrar deg i skyggen. De mister sin medbrakte norske elitestatus i lys av Billy Braggs skarpe viser og forvandles til en enhetlig, ungdommelig masse med opprør i sinn, à la Europa der ute, hvor Bragg kommer fra som en sårt trengt budbringer. Seansen er intim - likevel tas vi med ut. Det føles friskt.

Hva hendte egentlig? Bragg begynte lavmælt og forsiktig, fin og fyldig lyd, mye grunnet et backingband med respekt for håndverket. Håndverket, ja, for dette er ikke noe revolusjonært annet enn i Braggs velskrevne poesi. Blant historiene han viet mye av tiden til å fortelle fra scenen, var nettopp om hvordan en nederlandsk publikummer kom seg opp mens Bragg spilte solo og ble tatt bilde av – etterfulgt av et velplassert dytt med gitaren fra Bragg. Scenen er hellig, og den er hans. Han undres siden over hvordan dette, i 2013, ikke har blitt filmet og opplastet på YouTube. En smule konservativt, og ja, i starten føles det litt slik. Han ironiserer også over en britisk journalists stempling av nyplata hans som country. I første del av settet er det humrestoff som dette og lettere viser om kjærlighet og hverdagsproblemer som dominerer. Til og med klassiske ”Ideology” framføres lunt og koselig. De heldige parene tilstede klemmer, smiler og nynner. Desto mer eksplosivt er det når Bragg drar fram en fascistdrepende Telecaster, i følge ham selv ”velsignet” helt tilfeldig av Ramblin’ Jack Elliott i utkanten av California, og derfor viet til å synge sangene som ”folk er nødt til å høre”. All you fascists bound to lose. Derfra er nivået satt på alvor. Du husker kanskje den enhetlige, ungdommelige massen med opprør i sinn jeg snakket om tidligere i artikkelen? Det er her den kommer. Det er her parene hytter med nevene, det er her scenelyset rødner til, det er her jubelen når taket mens de beste av Braggs ikke-sungne ord runger ut over anlegget: ”WE BUILT IT, WE OWN IT – WE CAN DRIVE IT! SOLIDARITY FOREVER!”. Jeg lurer på hva ansiktsuttrykket til Audun Lysbakken, som var til stede, tenkte da. Jeg tenkte fy faen, hvorfor er ikke denne skjeggete 55-åringen statsminister, framfor Jenser som lot ungdomsopprøret ligge i 15-årsalderen, eller Ernaer som aldri hadde det? Setlisten jeg stjal til meg etter konserten viser en encore på to låter. Festen ble utvidet til fire – deriblant den enestående ”There is Power in a Union”. Parkteatret er plutselig, som en annen tilstedeværende sier, ”et fagforeningsmøte under gruvestreikene i Storbritannia på 80-tallet”. Det er så romantisk, så idealistisk. Vakkert er hva det er, når alt kommer til stykket. Det er motstykket til den likegyldigheten Bragg angriper i sin mest flammende tale mot siste låt, ”Waiting for the Great Leap Forward”. Borte er konsertens trivelige øyeblikk under perlene ”Milkman of Human Kindness”, ”Handyman

Blues”, Morrissey-vitser og da ”A New England” introduseres som et Kraftwerk-samarbeid. Han er klar og tydelig, som han alltid har vært, og etter å ha vist sin menneskelige varme i første del av settet, peker han nå på tampen av konserten mot de stedene hvor denne varmen er bortgjemt og glemt. Men Parkteatret, i det minste, hentet den varmen fram. Vi husket. Og på tampen av dette skrivet: merk deg navnet Kim Churchill. En ydmyk type fra Australia som ganske enkelt tørker seg bak med Ed Sheeran, Lumineers, Mumford and Sons og alt annet av såkalt folkemusikk som trenger ti medlemmer for å få leirbållyd. Alene med et lite trommesett, en gitar, en bottleneck og noen effekter lager han sitt eget leirbål på Parkteatret før Bragg ankommer scenen, ispedd litt stillehavsk surfestemning. Gode historier under sola on the beach mens bølgene slår, og rett mann til å fortelle dem. Gjør jeg dem rettferdighet? Er dette bra nok skrevet? Jeg vet ikke. Vet du? Plukk opp en penn i så fall, skriv, syns. Gjør Bragg stolt: delta! Dagens formaning. Tidenes anbefaling.

Erik Johan Egenes , 9.november 2013

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!