Søk









Intervju: Håkan Hellstrøm

Det kommer aldrig va över för Håkan Hellström.

Hvordan endrer livet form fra tidlige tjueår til slutten av trettiåra? Kan man fortsatt kjenne på de voldsomme og berusende følelsene man fikk av det første kysset, den første forelskelsen og de pulserende nettene som aldri virket å ta slutt? Jeg møtte Håkan Hellström for å snakke om den kommende plata «Det kommer aldrig va över för mig», forholdet til Göteborg, en countrykassett, og selvsagt om det største av alt; kjærligheten.

«Jeg håper virkelig jeg aldri vil slutte å føle det sånn her. Det ville jo vært som å slutte å leve, å bare gå rundt og være en jævla zombie». Han blir engasjert når vi snakker om å bli eldre. Om kjærligheten som endrer seg. Eller gjør den egentlig det? «Det er et viktig spørsmål det der. De sterke følelsene folk ofte forbinder med ungdom, de gjelder jo hele livet. Noen ganger forvandles de bare til noe annet, blir svakere, og bedøves av andre ting som blir viktigere. Men man har jo den samme lengselen. Frihet. Uro. Kjærlighet. Grublerier. Det er jo det livet består av. Nei, samme hvor rynkete jeg enn blir så håper jeg at jeg fortsatt vil ha den kraften i meg. Den der ilden som aldri tar slutt».

Vi har fulgt ham på en slags reise fra skive til skive. Først som en rastløs og singel matros på debutplata «Känn ingen sorg för mig Göteborg» i 2000 og fram til «2 steg från paradise» i 2011, der vi møter en mer voksen og moden familiefar. I 2002 drar Håkan til Rio de Janeiro for å gjøre et innslag om sambaskoler for SVT. Dette skal seinere vise seg å bli livets viktigste reise. I Rio møter han nemlig Natalie Davet, som har fått oppdraget med å være guiden deres. I Natalie finner han kjærligheten med stor K, selv om han var overbevist om at han ikke hadde en sjanse på henne i utgangspunktet. Håkan forteller at hun seinere besøkte ham i Göteborg, og når helga var over og hun dro tilbake til Stockholm, gikk han gråtende gjennom parken med vissheten om at dette var alt for bra til å skusle bort. Seinere det året kommer skiva «Det är så jag säger det», delvis innspilt i Brasil og inspirert av denne perioden. Håkan og Natalie blir et par og får seinere to sønner.

Som pappa til Sigge og Julius ser livet i dag annerledes ut enn da han ramlet inn og ut av barer i tjueårene. «Jeg kan absolutt savne den tida. Ansvarsløsheten. Å kunne gå ut når man vil og eie sin egen tid». Han ler. «Men jeg ville jo aldri byttet plass, jeg ville aldri gått tilbake til det. Ikke et sekund». Han tenker seg om. «Nå finnes det alltid noen å lengte etter. Noen som behøver deg hele tida. Det er fint det! Jeg er veldig fornøyd med der jeg er nå».

Selv om han har blitt noen år eldre og ikke ramler så ofte som før, er det tydelig at låtene hans fortsatt treffer et ungt publikum. Om man går på konsert med Håkan Hellström, er det ikke et ukjent syn med gråtende ungjenter som lever seg inn i tekstene hans. «Musikk har ingen grenser og jeg liker de der generasjonsmøtene. Jeg elsker de konsertene der ungdommene står helt foran og

synger med», sier han. «Kanskje finnes det noe jeg kan lære dem og kanskje finnes det til og med noe de kan lære meg».

Det er tydelig at det finnes musikalitet i flere generasjoner av Hellström-familien. Håkans mamma, Christina Hellström, platedebuterte i år i en alder av 74 år. Håkan har bidratt med tamburin på en låt, men ellers har han kun hjulpet til med innspillingsprosessen, trykt skivene og oppmuntret henne til å skrive musikk. «Ja, er det ikke fantastisk?», spør han. «Hun har rett innstilling til musikken. Man må ikke være redd for å være for gammel. Kast deg ut i ting og lev livet så lenge du kan!», oppfordrer han. Ihuga Håkan-fans har derimot hørt Christinas stemme før. Det er nemlig hun som runder av låten, «Uppsnärjd i det blå», fra debutskiva, ved å repetere frasen: «Men du sover ju, du hör ju inte på..». Jeg lurer dermed på om «it is running in the family» og vi kan vente oss musikk fra sønnene hans om noen år også? «Nei, vi er vel egentlig ikke så særlig musikalske i vår familie». Han drar på det. «Vi har masse følelser, både mamma, barna mine og jeg. Det er det som er vår største kvalitet. Vi er glad i melodier, rytmer og framfor alt tekster. Der er mamma og jeg like. Hun skriver veldig vakre tekster og har alltid vært opptatt av litteratur og formidling». Christina Hellström startet egentlig med å lage vuggeviser til Sigge og Julius. Til slutt ble tekstene for avanserte for dem og Håkan mente at hun burde spille dem inn. «Om jeg lager sånne låter når jeg er 74, da er jeg lykkelig», sier han.

Han er derimot opptatt av å understreke at han ikke kommer fra et hjem som har vært særlig opptatt av kultur. «Mamma og pappa har aldri spilt noen instrumenter eller vært spesielt opptatt av musikk. Vi hadde et par skiver hjemme, «Stg. Pepper», en Harry Belafonte-skive og en Elvis kassett». Han ler. «Pappa var særlig glad i en samlekassett med countrylåter som han hadde kjøpt på bensinstasjonen. Det var det som var hele min musikalske oppvekst fram til jeg i tenårene oppdaget punken, som berørte meg veldig sterkt. Uten punken hadde jeg aldri startet i band eller spilt i dag. Likevel tror jeg at oppveksten med den musikken hjemme har påvirket meg musikalsk på et vis».

Oppveksten i hjembyen Göteborg går som en rød tråd gjennom tekstene til Håkan Hellström. «Når jeg var ung ville jeg jo bare vekk. Jeg hadde jo ikke sett noe annet og hele byen føltes bare ut som et fengsel. Jeg ville ut og oppleve verden og se meg rundt. Så jeg dro ut, reiste overalt. Flyttet til Stockholm. Men jeg kjente jo hele tiden at jeg egentlig bare ville hjem». Han smiler. «Byen er jo helt lik som før. Det er andre som er tjue nå og går på klubbene der, men jeg har jo forandret meg og nå er Göteborg det eneste stedet jeg kunne tenke meg å være». Han ler når jeg spør om han får gå i fred på gata. «Absolutt! Det er ikke noe annerledes enn for noen andre».

I april slippes Håkans sjuende skive, «Det kommer aldrig va över för mig». «Det er en usedvanlig romantisk skive, både musikalsk og tekstmessig. Singelen viser faktisk ikke helt hvilke romantiske høydepunkter som kommer på resten av skiva, men det er en plate som er gjort for store scener». Så mye mer vil han ikke si om hva som venter oss. Han er opptatt av at lytteren får høre selv og gjøre seg opp en mening om musikken. «Jeg vil ikke legge noen føringer på hva det er vi hører. Folk får tolke musikken min som de vil».

Låtene er skrevet i samarbeid med Björn Olsson og Johan Forsman, som han også har jobbet med tidligere. På produsentsiden har han derimot valgt å erstatte sin mangeårige samarbeidspartner Joakim Åhlund, med Måns Lundberg. «Jeg og Jocke kom i mål med begge platene våre. Jeg er strålende fornøyd med det arbeidet vi har gjort sammen, men nå føltes det på tide å gjøre noe nytt musikalsk, og gå videre på jakt etter ny inspirasjon. Jeg hadde hørt Måns sitt arbeid før og tenkte at det ville passe veldig bra til denne platen. Og det gjorde det, i allefall i mine ører! Vi får se hva folk sier når de får høre de tolv låtene da», sier han og ler. Mer overraskende er det kanskje at hans høyre hånd og faste gitarist gjennom tretten år, Daniel «Hurricane» Gilbert, nå har forlatt bandet. «Det var på tide å ta en liten pause». Han tenker seg om. «Det er ingen dramatikk i at han forsvinner for en tid. Gilbert skal slippe soloskive samtidig med meg. Du vet, alle er kreative og driver med sitt, og innimellom må man prioritere sine egne ting. Det er en fantastisk skive han har laget. Jeg håper virkelig det går bra».

Savner du noengang å spille i band, savner du for eksempel tida med Broder Daniel? «Nei, absolutt ikke. Når jeg spiller live har jeg jo mitt eget band og når det kommer til innspillingsprosessen er jeg utrolig glad for å slippe å være en del av et band. Jeg kan styre låtene i den retningen jeg vil og det er en enorm kreativ frihet som jeg setter veldig høyt.».

Da singelen «Det kommer aldrig va över för mig» ble sluppet i mars, var det til positiv mottakelse fra både fans og musikkpresse. Mange påpekte derimot at den har klare likhetstrekk med låter fra artister som The Killers og Johnossi. Dette er et tema Håkan Hellström har vært borte i tidligere, både med plagiatbeskyldninger og anklager om å ha lånt vel mye av andre artister. Håkan selv er ganske avslappet til kritikken. «Alle har vel rett på et vis. Man lager jo låter med de samme akkordene, og har gjort det i over seksti år. Men om jeg har hørt noe spesielt på de låtene som folk refererer til når jeg har skrevet min låt? Nei, det har jeg ikke. Jeg kjenner til dem, men det er det.».

Men er det irriterende at det blir fokus på sånne ting når du slipper en ny låt? «Nei, jeg tenker ikke så mye på det, men jeg føler vel innimellom at de største kritikerne er de som aller helst skulle byttet plass med meg. Jeg lar meg ikke affisere av det, men jeg blir jo litt lei av det fokuset, det gjør jeg.».

I tillegg til ny plate er Håkan Hellström også aktuell i forbindelse med filmen «Känn ingen sorg» som bygger på musikken hans. Filmen har premiere seinere i år, og Håkan har visstnok en bitteliten birolle.

I sommer legger han ut på festivalturné med flere jobber i Norge, og til høsten kommer han tilbake for spille i de største byene, som så mange ganger før.

Du har jo en veldig stor og trofast fanskare i Norge, og vi føler jo litt at du er vår også. «Er det sant?», avbryter han. «Jeg blir så forbløffet. Jeg er faktisk litt lei meg for at jeg ikke kan være her oftere. Det er fantastisk, litt som en drøm egentlig. Jeg klarer liksom ikke helt å fatte at låtene har nådd ut og at jeg får dra til andre land og spille utsolgte konserter selv om jeg står der og synger om Göteborg.» Han ler igjen. Og det gjør jeg også. Også forteller jeg ham at jeg har sett ham live 17 ganger og om den gangen på Øya på dagtid hvor jeg var nervøs for at folk ikke

skulle komme, men de kom jo allikevel. Han blir enda mer forbløffet. Også ler vi enda mer. For ja, jeg er Håkan-fan. Og om du ikke finner meg blant ungjentene på første rad lenger, så er jeg garantert å finne litt lenger bak. Stadig med full innlevelse i Håkans tekstunivers og antakelig med tårer i øynene også. «Det er utrolig!», utbryter han. «Tenk at musikk kan få noen til å føle sånn». Så er det på tide å avslutte. Håkan gjør seg klar til å reise hjem til familien i Göteborg, og jeg setter meg på trikken med «Det kommer aldrig va över för mig» på øret. På repeat. Med et stort smil om munnen.

Tekst: Monica Johansen

Erick Ellectrick , 1.august 2013

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!