Søk









Intervju: The Switch

The Switch er aktuelle med dobbelsingelen "Where it is/Finally Overrated". Vi tok en liten prat om litt av hvert.

Kan dere forteller litt om mer The Switch eller, bortsett fra at det er bra folk samla sammen?

Filip: Jo, nå skal du høre!

Okeeei... The Switch. Navnet. Har det noe med S/M å gjøre. En SWITCH er jo en som både er dom og sub. Er det pga S/M?

Peter: Ja, det er det. Bombe at Erick Ellectrick tar den umiddelbart. Tipper det er dette spørsmålet som trigga google-ad´en for "Tarmskylling i Oslo" i gmailen min.

Tekstene er jo proft skrevet med egen tekstforfatter. Hvor mye har det å si at man har en egen kis som er låtskriver, og bare det, i bandet?

Peter: Tekstene er ikke proft skrevet! Lene Marlin er proff låtskriver, jeg er amatør. En amatør (fra fransk: amateur, "elsker av") er en som gjør noe fordi man har lyst til det, ikke fordi man må. Med andre ord er tekstene våre skrevet av en person som ikke sitter og tenker "Jeg hater å skrive tekster. Tekster suger, språk suger, jeg suger, alt suger, girl rimer på unfurl" mens han skriver. Dette er en sjeldnere egenskap i band enn man skulle tro. Ikke dermed sagt at tekstene jeg skriver nødvendigvis er mer snedige eller dype enn tekster flest, men det skaper i det minste en situasjon hvori det eneste aspektet ved vår musikk som er preget av direkte forakt mot eget virke er Filips skrevne solo på "Finally Overrated". Jeg spurte ham hvor lei han var av å spille den på en skala fra en til pi og han sa tre. Det var for et halvt år siden.

Filip: Jeg tror i grunnen det har mer å si at vi har med Petern i bandet enn at han nødvendigvis skriver tekster.

I alle solskinnshistorier finnes det en hel haug med mørkhet eller darkness. Hva er deres mørkeste side og favoritt The Darkness-låt?

Filip: Det første der avhenger litt av om du mener faktisk mørkt (tuberkulosemørkt), Christopher Nolan-Batman-mørkt ("gritty") eller sånn såkalt-kreative yrker-mørkt (uttales mørtt og er egentlig ikke mørkt i det hele tatt). For å ta det siste først: Vi har noen koroppvarminger før konserten som er vanvittig langt under bibelbeltestedet - det er ikke snakk om puteøyeblikk så mye som madrassøyeblikk. Jeg er glad jeg slipper å se på - men det jo egentlig bare hyggelig og hvem faen bryr seg. Hvorom allting er: det ritualet der er MØRTT, ass. I faktisk mørkt-kategorien nevner Thomas at de fleste av oss tross alt er lite annet enn forholdsvis høytfungerende alkoholikere. Med grandiose vrangforestillinger. Men gritty er vi ikke for fem flate øre. Vi er glatte som selunger.

Peter: Vår mørkeste side er kanskje at når vi er slitne og ute av stand til å motivere oss med skaperglede og korsang så virker det som at de fleste av oss har et lite nødaggregat av blodtåke, hat og trass som kicker inn. Å gjøre noe fordi man skal vise de jæverne funker forsåvidt greit i korte perioder, men det går så fort at de jæverne går fra å være noe abstrakt til å bli hverandre eller publikum. Før du veit ordet av det prøver du å straffe omverden med å være bra i det du driver med og når folk roser deg føles det som spott, fordi det alle folk med hjernen på plass tolka som en imponerende innsats i riktig vei var ment som et angrep på deres åndsevne. Kanskje det bare er meg. Apropos "bare meg" er favoritt-Darknesslåta mi "One Way Ticket".


Arthur: Jeg tror ikke vi har så mye mørke sider jeg? Eller, hver for oss så har vi alle våre greier, men når vi henger sammen så ligner vi mer på en gjeng med KFUM-speidere på korleir enn en forsøksvis kredibel pop-gruppe fra Oslo. Ellers har jeg bare hørt "I Believe inn a thing called love", så det blir min favoritt The Darkness-låt.

Er ambisjoner det samme som drømmer?

Filip: Tror ikke det, selv om skjæringsfeltet i det venndiagrammet der er nokså stort. Personlig liker jeg den der fantasere-i-trehytta-greia om å bli verdensmester i pop. Sånn var det da man var liten og starta band, og det var jævlig gøy da, så hvorfor stoppe? Band burde være litt virkelighetsflukt, jeg skulle bare ønske det ikke var så forbanna dyrt.

Arthur: Vi er ikke nitten lenger, så drømmene våre blir mer og mer realistiske og ambisjonene mer og mer drømmende. Kanskje de to smelter sammen igjen om når vi er i midten av 30-årene.

Peter: Begge deler bor i hodet og når du våkner fra dem forsvinner de for alltid, unntatt når de ikke gjør det, og da henger dem igjen i årevis som spøkelser. Men nei, det er jo ikke det. Jeg drømmer om trikkeskinner og ugress og kjønnskifteopererte kidnapperne oppkalt etter amerikanske quarterbacks. Jeg har ambisjoner om å svare ferdig på dette intervjuet på tyve minutter.

Er intelligens det samme som erfaring?

Filip: Nei, Erick, nå må du slutte å skylde på andre.

Arthur: Selvfølgelig ikke.

Peter: Intelligens er blant annet evnen til å forutse erfaring og dermed unngå de vondeste bitene av den. Det er også mye vanskeligere å måle, og derfor mye lettere å påberope seg. Jeg snakker av erfaring.

Kan man stole på dagens musikk?

Peter: Det er et ladet spørsmål.

Filip: Forholdet mitt til musikk er inne i en nokså dyp tillitskrise. Men jeg er glad i musikk for det. Skjønner bare ikke bæret.

Arthur: Som vår venn og åndelige veileder Dr Kay ville sagt: The music of the present encompasses all the music of the past, and shines light into the mysterious music of the future. The music of the present is therefore the one true expression all music, time and understandig.

Hvilke norske band liker dere?

Peter: Jeg elsker Truls and The Trees, slo det meg for første gang på en stund her om dagen. "Ailanthus" er faenmeg ei knallskive.

Arthur: Alle jeg spiller i, og de jeg skulle ønske jeg spillte i. Altså, i helt tilfeldig rekkefølge: Motorpsycho, Dr Kay and his Interstellar Tone Scientists, Simen Tangen, Jaga Jazzist, livebandet til Jan Eggum, bandet som skal kompe Operasolistenes Julekonsert, restene av The Margarets, Serena Maneesh, Erik Johannesen Trio og The Lovethugs.

Filip: CCTV´s "You vs. Me" er den fineste norske låta jeg tror jeg har hørt i år. Kuuk kommer til å rive ned hele dritten når de debuterer og Brødrene Byhring har det triveligste navnet og det kuleste medlemmet! Center of the Universe spilte en helt vanvittig konsert inne i et lite drivhus i sommer, Motorpsycho er Norges Rush og De Skadeskutte burde gjøre et comeback. Ingrid nevner Beglomeg, Thomas sier at han digga konserten han så med Spirits of the Dead her om dagen. Ole Øvstedal er en brutalt fet gitarist og forøvrig Nord-Europas beste produsent/bartender!

Peter: Tror du kanskje må presisere at "Norges Rush" er en positiv ting, Filip. Trist men sant.

Var noen av dere tilhengere av den austalske TV-såpen ”Paradise Beach”?

Peter: Kanskje, men ikke jeg.

Filip: Jeg likte The Wonder Years.

Arthur: Hæ? Er det en vanlig popkulturell referanse? Jeg har ikke sett Flåklypa Grand Prix forresten, så det diskvalifiserer meg uansett fra de fleste diskusjoner om populærkultur.

Hva er viktigst. Image, historier, referanser eller dyktighet? Ja, velg en!

Peter: Dyktighet er viktigere enn det aller meste her i verden. Personlig er jeg mye flinkere på historier og referanser, men så har ikke jeg ting helt på stell heller.

Arthur: Historier. Ikke sånne kleine selvmedlidende historier om hvordan en person synes det alle opplever er spessielt ille. Bare vanlige historier om hvordan man faktisk opplever det alle opplever. Eller lyder satt sammen i en fin rekkefølge, det er historier det også.

Filip: Image. Nei, historier! Nei. Tror det er image.

Hvorfor har dere ikke egen stylist? Trenger dere en?

Peter: Aner ikke og ja? Antakeligvis.

Filip: Vi trenger en sårt. Det var Kjetil Sandlund (som forresten fyller 80 år i disse dager) som en gang sa at vi var Norges (eller Oslos) desidert minst kule bra band. Det er nokså presist observert. Følgende samtale har FAKTISK funnet sted mellom Peter og meg:

- Filip, har Basse tatoveringer?

- Hæ?

- Har Basse noen tatoveringer?

- Tror ikke det. Vent litt, la meg spørre. (...) Nei. Null tatoveringer.

- Da tror jeg kanskje vi er det eneste bandet i Oslo uten tatoveringer.

- ?

- Ja. Kanskje det er et image?

Ikke bare vi trenger en stylist, vi trenger et hint.

Planene framover?

Peter: Brenne ned et galvaniseringsverk i Tyskland.

Filip: Gjøre ferdig og gi ut Big If, så spille inn en skive til, så en til, så en til og så videre til vi går lei. Skaffe oss no pyro. Bli kule. Bli gamle.

Hva er favoritten deres/dine blant superhelter?

Arthur: Jeg regner med at Peter tar seg av denne.

Peter: John Horus fra Warren Ellis´ "Black Summer". Han tar superheltmandatet sitt sitt den endelige logiske konklusjon. Neida, det er Spider-man. Hva tar du meg for, klart det er Spider-Man. Der Supermann i praksis er allmektig og et usannsynlig messias-aktig ideal, Lynvingen er en søtti år gammel grineronk i White Man´s Burden-land, Wolverine er falskt misforstått antihelt-bullshit, John Constantine er et egosentrisk, velforstått anti-helt rasshøl, Deadpool er en metaøvelse, Swamp Thing er Alan Moore´s hippie-gaia-syretrip og Miracleman er Alan Moore´s dystopiske Thatcherist-amfetaminhelvetesvisjon (for å nevne noen av mine favorittsuperhelter i hele verden) er Spider-Man - unnskyld - Edderkoppen - den perfekte balanse mellom menneskelig eksempel og forfatterideal. Han er tynget av tragedie, men han er ikke en endeløs downer; han er nesten uslåelig, men ikke; han er stor i kjeften, men det er åpenbart en forsvarsmekanisme; skitt, han har er liv! Som om ikke alt dette var nok har han sprø nok superkrefter til at de uungåellige scenene hvor han bare slåss med slemmingene faktisk kan løses på underholdeldene måter. Hva mer vil du ha? Nolan? Du får Raimi. Og det er mer enn du OG Edderkoppen fortjener.

Releasefest på Revovler 4. desember. Event her!

Foto: Åse Holte

 

Erick Ellectrick , 28.november 2012

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!