Sřk









Gojira @ Folken 29.10.12

En fransk, treretters gourmetaften (mandag var det og) kan by pĂĄ mange overraskelser. Kanskje enda mer i musikkverdenen enn den kulinariske.

Subkulturen rundt metallsjangeren er, ironisk nok, den som ligner mer på det pluralistiske kristenlivet enn noen andre. Du har et hav av sjangre med sekteriske tilhengere som fordømmer alle de andre. Det var inn i dette territoriet jeg trodde jeg skulle trå mandag den 29. oktober, men, jeg glemte en viktig liten greie:

Det var jo Gojira jeg skulle på. Og Gojira - de er et av de få unntakene. De er som en tverrkirkelig misjonsorganisasjon. De har sin egen metode å skru sammen metallen sin på - hva mer kan en egentlig forvente fra en gjeng som spilte metall i Baskerland midt på 90-tallet? Det måtte nesten komme noe småsært ut av det.

Utallige timer tilbrakt i en slik utkant for metallgrenen har gitt dem sin udiskuterbare, identifiserbare karakter. Femten år og fem skiver har nok utvilsomt hjulpet dem å dyrke innovativiteten deres, men har nok også satt den på prøve. Dette var mitt første møte med dem i levende live, så jeg var ganske så spent på om dette faktisk var såpass av et metallband til at vi faktisk kan kalle det en egen institusjon.

Bandet kommer seg på scenen uten noen overpompøs entré, og til å spille kompleks flertaktsmusikk virker de veldig ydmyke.

Visuelt ydmyke, vel å merke. Ellers er det lite annet enn et vorspiel til verdens undergang. Tidligst i settet smeller det hardt, og kjente nakkeknekkere som "Backbone" og "Flying Whales" trekkes fram nesten umiddelbart. For meg går det fysisk hardt for seg, men med en passe mengde mennesker like foran gjerdet i en evigvarende, dristig dans kan man jo ikke gjøre annet enn å more seg. Det komplekse gitararbeidet, hvor Duplantier og Andreu veksler skutestyringa seg imellom, er et uttrykk som i seg selv er mulig å peke på med noen som helst sjangerbetegnelse. Det kommer godt fram gjennom anlegget her på Folken, og i lag med den uslåelige rytmeseksjonen er det ikke rart man hopper av sted fra en ende til den andre i det ovalformede tomrommet som til enhver tid befinner seg like ved første rad.

Stemningen er god, og det beste med metallkvelder er jo selvfølgelig å nyte god musikk mens man dytter, skutter og drar i hverandre i en vennlig allianse, varende like lenge som konserten selv. Broder- og søsterskapet slår aldri feil så lenge det ikke spoleres av konfliktsøkende eklinger, og det skjedde aldri her. Tvert imot nøt jeg og resten av de ivrigste oppmøtte de mange taktskiftene i fellesskap.

Gojira var med oss også her. Mye tid bruker de ikke på fraternisering med publikum, men når de gjør det, lar de konseptet sitt tale for seg gjennom musikken, og velger heller å legge ut om det kjære rednecklandet de og deres to kumpaner denne kvelden, Trepalium og Klone, kommer fra. Det gir et friskt, gøyalt pust midt oppi de mange komplekse, gjennomtenkte komposisjonene om global oppvarming og livet som vi mennesker lever. Denne firerbanden vet å skille mellom sak og person, samtidig som konserten aldri går inn i hverken preken eller komedie. Det er en balansegang som bandet skal roses for.

Og! Før vi glemmer det bort, for til å glemme er det virkelig ikke: oppvarmingsbandene. Franske begge to, noe som la et teppe av forventning over mine ører og øyne i forkant. Det er flott å få litt god, gammel europeisk satanrock som ikke har sin base i Skandinavia, Polen, England eller Tyskland, så noen ord om de kan vi ikke være foruten.

Det første musikalske møtet var Trepalium. Jeg hopper over lydsjekken deres og går rett på giggen. De entrer scenen til bakteppe av to skrekkelig alvorlige skikkelser, som står i merkelig motsetning til medlemmenes stil ellers. For foruten den alvorlige atmosfæren som de to beksvarte figurene kastet over scenen, er det nå dreads, Hard Rock Café-t-skjorte og dongeri som gjelder.

Brumlebass-stilen som samtlige i bandet sitter på er ikke et synsbedrag, men likevel bedrar de en. Det som kommer ut av høyttalerne er ikke fransk rølperåkk (takk og pris), men intrikat, snodig jazzmetall. Tungt å sette fingeren på med det første, men etter hvert slår det an, og like etter Kerry King-lignende solopartier glir over i wah wah, slår de over i droppstemte, dystre vers.

Og slik holder de på; de kjører en fin linje tvers gjennom komikkens og teknikkens ofte kontrasterende riker. Jeg er solgt når settet deres avsluttes på den eneste rettferdig måten å kaste inn håndklet på for et fransk jazz-boogie-metallband, nemlig et komplett kaos av lyder, jazzbasslinjer, støyseksjoner med Swans-vibber og hele den pakka der.

Hos neste band var ikke egenarten like begeistrende med det første. Klone virket, selvbevisst nok, som en klone. Rett og slett virket de som et nytt Tool, helt etter boka med en stk. ekstra gitar.

Jeg forble en uoverbevist grinebiter fram til en helomvending omtrent midtveis i settet; plutselig, ut av det blå, trer det stereotypiske femtemedlemmet fram med blåser, talkbox og annet tilbehør, og snur om låter som hittil var kledd i Tool-plagg til dronedoom. Heretter støyer de seg mot slutt, og det virker også til at selvsikkerheten deres setter seg skikkelig. Hva de verste methøll-puristene måtte mene blir i praksis bæsjet på når de runder av noisedigresjonene med et velgjort Björk-cover, og det blir for mye for meg når gitaren bare feeder til bunnen er nådd og tiden er ute.

Hva faen er Frankrike for et land, egentlig? Tre band, tre overraskelser, alle på forskjellige, men like positive vis. Neste gang Folken tilbyr en full kveld med et kulturelt ukorrekt land, møter jeg opp!

Erik Johan Egenes , 31.oktober 2012

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!