Søk









Intervju: Oslo Ess

Under Måkeskrik fikk vi tid til et aldri så lite møte med gamle kjenninger. Som nesten ikke er til å kjenne igjen, omstendighetene tatt i betraktning.

- Stedet her var jo faenmeg finere enn jeg hadde sett for meg i utgangspunktet. Jeg hadde høye forhåpninger også, men… fy faaaaen!

- Angrer på at jeg aldri var på Quartfestivalen, kan du si!

Omgivelsene som Oscar og Åsmund roser er Bendiksbukta. Vi sitter på steinhellene langs palmekysten, eller med andre ord: backstagen på Kristiansandsfestivalen med det utrolig deskriptive navnet Måkeskrik.

Oslo Ess har kommet veldig langt siden de spilte sin første konsert for drøye to år siden. Gutta er blitt eldre i gamet, og to år føles egentlig mer som ti. Likevel er Åsmund og Oscar like joviale og pratsomme som vennegjengen etter et par pils en sen lørdagskveld, og samtalen går i ett om alt mulig.

Hei dere! Lenge siden sist, Furoremessig. Og mye har skjedd. Hvordan har veien vært hit dere er nå, fra der dere var første gang navnet deres sto på blekka her?

O/Å: Gått i ett.

O: Det har virkelig gått i ett. Vi har stått på noe jævlig, synes vi sjæl da. Vi har jobba. Føler at vi tok sjansen når vi fikk den. Vi har ikke hvilt noe særlig siden vi fikk muligheten til å spille inn skiva og turnere landet rundt. Vi har jo vært heldige, men vi gjorde jo det meste ut av det der og da, og det gjør vi vel fortsatt. Fortsetter å gønne på, hele tida.

Å: Den mest hektiske tida var likevel fra skiveslippet til omtrent juni i fjor, da vi fortsatt jobba på si.

O: Førsteskiva spilte vi inn fra kl 6 på kvelden til utover natta, for alle jobba på dagtid. Jobba 8-4, rett å få seg matbit, så rett i studio, så satt vi der fra klokka 6 til klokka 3. Så var det hjem å få seg et par timer på trynet, så rett på jobb igjen.

Å: Du var vel den seineste til å slutte, jobba helt til juni i fjor, gjorde du ikke?

O: Jo, men det var jo fordi jeg likte jobben min jævlig godt. Var vikarlærer i andre klasse. Jævlig givende greier, men det er mer en klassisk jobb, på en måte. Jobb er jo jobb, men selv om det er mye arbeid med bandet, så ser jeg ikke på det som en jobb likevel.

Å: Bruker jo sikkert det dobbelte av hva alle andre bruker på jobben sin, gjør vi også, men det er jo ekstremt gøy. Det er ikke alle som har muligheten til å ha det sånn som vi har det nå. Men største forskjellen på før og nå er jo så klart alle tingene vi har opplevd da. Alt fra å reise til Svalbard, kjøre helikopter, og så klart alle folka vi har møtt.

Kom over en liten greie her om dagen. Peter sa en gang i et intervju med Silver at “Det beste er å være et stort undergrunnsband.” Nå er ikke han her, men har dere noen tanker rundt det sitatet fra der dere står nå? Oslo Ess er jo ganske annerledes fra alt dere har spilt i før.

Å: Jeg føler at det aldri har vært gøyere enn det er akkurat nå i sommer, jeg.

O: Jo, men på den annen side, du lever jo i en slags boble. Jeg føler fortsatt at vi er et stort undergrunnsband. Det var jo litt sånn at når vi breaka, så var det sammen med Honningbarna, og vi havna litt i skyggesiden av dem. Ikke at vi har blitt tildelt den rollen, men jeg føler at vi kanskje sjæl har tatt på oss en litt sånn underdogrolle i forhold til andre band. Vi satt og snakka om det et par ganger også, og kom fram til at det er ikke noe som er lett å se rent objektivt på.

Å: Nei, du kan ikke se objektivt på det, det er ikke så lett. Sånn som når vi spilte på VG-lista, så føler vi at folk bare står og lurer på “hva faen er det her? Hva faen er det spetakkelet her?”. Og at folk har kommet for å se Alexandra Joner og den slags.

O: Jeg blir starstruck som faen, ass. Jeg snakka med muttern - “Faen, det er jævlig mye kjendiser her”.

Å: Du føler likevel at du ikke er en del av det, for du er jo liksom deg sjæl hele tia.

O: Men vi står uansett bak det utsagnet til Peter der. For det er jævlig morsomt nå, og jeg føler at vi er et stort undergrunnsband, på en måte. Så det er jævlig gøy. Og jeg håper at vi er det, og at jeg fortsetter å føle det sånn framover. Det er jævlig morsomt.

Så, litt om den nye skiva. Dere gikk jo for ikke så lenge siden ut med tittelen, “Verden på nakken, venner i ryggen”. Forklare litt hva som ligger bak den? Det jeg tenkte var at det hadde noe med den plutselige suksessen å gjøre – dere har verden foran dere som band, og da er det viktig å ha venner i ryggen til å støtte opp. Noe i den duren. Kjør på med fasitsvar!

Å: Den har veldig mange aspekter. Du kan se på det som en sånn “oi”, du gir ut andreplata di! Når du begynner å bli et stort band, det er først da du begynner å kunne få dritt slengt etter deg. Det er jo veldig mange som får mye pes etter seg på andreplata. Vi får sannsynligvis verden på nakken, og vi har venner i ryggen, kan du si. Men akkurat som på forrige plata, så er det skivetittelen et sitat fra en av låtene. En låt som heter “Ut av det blå”, som er en ballade som er på skiva. En litt sånn trøstende låt. Vi har et par til litt sånn “trøstende” låter på denne skiva – litt sånn “det ordner seg til slutt, kamerat”-låter.

O: Jeg føler at skivetittelen kanskje kan virke litt negativt ladet, men det er egentlig en slags trøstende setning. À la “slapp av kamerat”, “det ordner seg”, selv om det føles litt jævlig noen ganger, så er det ikke så stress, for du har kompiser i ryggen. Hele plata har egentlig en “trøstende” stemning, det går igjen i mange av låtene.

I forhold til låtskriving. Dere har jo, som dere har sagt, vært opptatt de fleste timene i døgnet. Hvordan blir låtene til? Det er jo historier. Historier fra veien, eller er det litt tilfeldig plukket ut fra hukommelsen?

Å: Mye av det er historier fra veien, men det er også mye annet. Ta en kjærlighetslåt for eksempel, selv om jeg synes ikke det er særlig lett å skrive en kjærlighetslåt til ei jente jeg er forelska i nå. Det blir bare kleint og teit. Men på forrige skiva skreiv jeg f.eks. “Hold deg våken” som handler om en dame jeg var sammen med for fem år siden. Jeg prøvde å huske tilbake litt og sette meg inn i følelsene jeg hadde da. Men det var ikke noe problem, og det er ikke noe problem å finne noe å skrive om selv om man er mye opptatt. Ikke i det hele tatt.

O: Tvert imot så kan vi vel heller se på det som en fordel. Vi er jo mye sammen, så vi sitter med kassegitaren og hvis man har et riff, er det lett å dele det med de andre. Som band så blir man jo i en viss sinnsstemning som varer jævlig lenge. For eksempel hvis jeg går rundt og tenker på en kul setning, så får jeg plutselig en melding av Åsmund med en setning han har mekka, og så driver vi og spinner rundt på ting på den måten. På den måten inspirerer vi hverandre hele tida og bandet blir bedre sammensveisa kreativt sett. På denne skiva her har vi jobbet kontinuerlig sammen. Da vi gikk i studio hadde vi opp til 20 halvferdige, løse ideer.

Å: Helt løse ideer egentlig. Vi hadde 2 uker der vi hadde preproduksjon, og bare satt i studio med fullt band og kasta ut alle ideene vi hadde. Først på kassegitar, så når ideene ble litt mer konkrete gikk vi inn i studio og bare jamma. Tok opp, så ble låtene til etter hvert. Det var ikke en “prosess” på samme måte som førsteskiva, som vi finpussa på hele tida i 6 måneder før vi sa oss ferdige. Denne gangen bestemte vi oss bare for hvilke ideer vi skulle satse på under preprod, så tok vi 1 måned i studio hvor vi bare kjørte på og naila ti låter pluss en coverlåt.

Coverlåt?

Å/O: Mhm.

Noe dere vil utdype?

Å: Tja, vi kan jo til dere, siden dere er så gode venner. Det er “Primitiv” av Kjøtt.

Primitiv av Kjøtt. Skal si. Hvorfor akkurat den?

Å: Fordi vi spilte hele skiva tidligere i år. Det var en kåring av Norges beste album der Kjøtt scora høyt, så fikk vi æren av å spille den live sammen med hele backingbandet. Og så var det den låta vi sang selv - vi hadde bare gjestevokalister resten av konserten, men det var den låta vi valgte å synge sjæl da, så vi tok liksågodt bare den. Teksta er jævlig fet. Så er det litt kult at det er en skyggelåt også, at det ikke er den mest kjente på plata i det hele tatt.

O: Ikke den feteste heller, men det ble en sånt spesielt valg for oss. Også en annen ting som er litt morsomt, er at før vi begynte å synge på norsk, så var det ingen av oss som var særlige norsk rock-entusiaster. DumDum Boys har jeg hørt på lenge, men de tre andre store var litt mer ukjente. Har jo hørt “Smak av honning” og “Neste sommer” av deLillos, samt godlåtene til Raga og Jokke – slik som alle andre som speller rock i Oslo har – men vi har aldri satt oss skikkelig inn i dem. Derfor var det litt kult at ingen av oss hadde et spesielt forhold til Kjøtt på forhånd. Når vi skulle spille den skiva live, var det derfor nødvendig at vi “nihørte” hele skiva, lytta jævlig nøye og satt oss inn i hvordan de spilte og sånt, og da får du et veldig annerledes forhold til skiva enn ellers. På den måten får du også nye inspirasjonskilder rent musikalsk - ikke det at vi har lyst til å kopiere Kjøtt eller noe, men det er litt gøy å høre at folk har tenkt på samme måte som oss før i tida også, helt tilbake til sent søttitall og tidlig åttitall.

Å: Det som også er kult er at når vi covra den skiva, så kopierte vi feilene deres også. Hadde litt skrall på gitaren, sakka der hvor det skulle sakkes, støya der hvor det skulle bare bråkes og så videre. Slik som i gamle dager. Når vi nå spilte den inn så har vi sluppet oss litt fri og gjør låta mer til vår egen enn vi gjorde på den konserten. Håvard Takle-Ohr, trommis i Kjøtt, nailer også noe så sinnsykt på den låta.

Så dere har gjesteartister med også denne gangen?

Å: Vi har med OnklP, som vi har laga en låt sammen med. Hadde en halvferdig låt, så spurte vi om han ville være med på den, og slik gikk det av seg selv.

O: Kult å få en ny inspirasjons-boost, på en måte. Han var en slags vitamininnsprøyting kan du si, meg og Åsmund har jo vært fans av OnklP, siden dem breaka, så en gang da Peter og Pål møttes på byen snakka de litt om det. Vi hadde tenkt å spørre ham på forrige skiva også, men det ble aldri noe av. Nå som prosessen er litt annerledes, var det lettere å få ham med. Det var jævlig kult å sitte i studio og skrive tekster sammen med Pål – han har et helt univers av ting som han kommer med, og er desidert en av de beste norske tekstforfatterne vi har i dag, synes jeg.

Merker at skiva er mye mer variert denne gangen også, med tanke på gjesteartister. Forrige gang var det Petter Baarlie, erkerock med andre ord, og denne gangen OnklP. Det er å strekke armen et stykke, synes dere ikke?

Å: Ja, dette blir en mye mer variert plate, den her ass. Åpner beinhardt med en låt som heter “Kakkerlakkene”, så har vi en del låter som vi har spilt lenge, som “Gaselle i Tigerstaden”, “Caroline” som har gått på radioen. Alle de tre låtene er ganske forskjellige låter, så allerede der vises det. Så har vi jo skalåta med OnklP, i tillegg til en enda roligere ballade enn “Gaselle”. Og Kjøtt-coveret. Det sier seg sjæl at skiva blir mye bredere enn forrige gang.

O: Vi har også en svensk låt på skiva, en som Peter har laga helt sjæl. Vi spilte den for første gang på Trollrock på torsdag, så det blir andre gangen i dag. Han er jo helsvensk, så han synger naturligvis teksta bedre enn noen andre i bandet, så da ble det til at han er frontfigur og hele pakka på den låta der. Litt tatt etter The Clash, på en måte, ved at når vi bytter vokalist inn imellom så bytter vi også plass på scenen. Så det er mye nytt, og det blir kult å se åssen responsen blir på den og skiva i sin helhet.

Å: Det er Bjarte Lund Rolland fra Kvelertak som har vært med å produsere plata, og jeg husker at vi tidlig i prosessen tenkte “faen, det her kommer til å bli en rar plate.” Men når vi fikk miksen, miksa i Tyskland faktisk, så var det tydelig at Bjarte hadde gjort en jævlig god jobb, og når alt kom på plass på denne måten, så var det klart at det ble en knall rockeplate. Sjæl føler vi at vi har overgått den forrige plata, og de fleste vi har snakka med sier også det.

Da gjenstår det bare å glede seg til skiva kommer! Selv om det er noen forsmaker å få på konsertene. Forresten, de 200 konsertene dere har lovet bort, åssen går det med dem?

O: Det står bra til. Tror vi er oppi 90 nå.

Å: Vi er ikke det, vøtt. Vi ligger faenmeg på 80 eller noe sånt.

O: Vi har jo telt, vi har jo flere enn det? Vi spilte oppi den derre… ja, vettafaen. Mellom 80 og 90.

Bakgrunnsstøy fra en annen samtale og lydsjekken. Oscar og Åsmund tar noen øyeblikk til å tenke høyt rundt antallet.

Så mellom 80 og 90?

O: Ja, rundt der. Men vi kjører jo en del sånne rare konserter også. Plutselig så sitter vi i en skibakke og spiller, på videregående skoler rundt forbi eller sånne greier. Noen ganger er det også festivaler som har forskjellige “release”-opplegg eller ting i den duren der, så drar vi et par-tre låter der som en slags promogreie. Så det er mye forskjellig, til slutt veit man ikke helt hva som skal telles opp og ikke i totalen

Det er helt klart mye forskjellig på hvor dere spiller også? Fra Gjendebu oppi Jotunheimen til oppvarming for Social D til fullsatt Rockefeller på egen hånd.

O: Ja, også foran de 60.000 på Rådhusplassen…

Den og. Hvor trives dere best?

O: Vel… når du står foran så mange mennesker som 60.000, så føler du deg så aleine. Så jævlig ubetydelig. Men jeg veit ikke helt, vi har gjort så mye.

Å: Å stå i sola på festival, det synes jeg er høydepunktet. Nå spiller vi jo riktignok mye på kvelden også – det er også litt sjukt, at vi plutselig har begynt å headline festivaler også da. Sånn som her på Måkeskrik og en fem-seks andre festivaler i sommer. Det er… jeg trodde ikke at det skulle gå, for å si det sånn. Både i forhold til publikum, størrelse på bandet vårt og alt sånt, men det har jo gått gang på gang i sommer.

O: Men vi headliner også ydmykt, kan du si. Vi river huset, men på en ydmyk måte.

Ydmykt?

Å: På hvilken måte mener du det er ydmykt?

O: Vi er hyggelige karer, liksom. Vi kommer og kidnapper dattera di, men spør pent først. Vi tviholder på den positive vibben og prøver å være blide. I utgangspunktet så så vi for oss at vi skulle være et ja-band. Ja. Vi hadde tenkt å kalle førsteskiva “ja”. Vi satt faktisk og snakka om det.

Litt sånn anti-diva?

Å: Vi bor i Norge. Det er ikke noe vits i å være høy på pæra her, det blir bare dumt. Vi kjenner jo til noen norske artister som har begynt å oppføre seg… litt dritt, da. Det tror jeg ikke tjener på i lengden. Dette er jo jobben vår. Selv om vi ikke ser på det som en jobb, så er det det vi tjener penger på. Reise rundt og spelle, det må du bare være jævlig takknemlig for.

O: Det er vanskelig å kjøre den pønkegreia her i Norge på én måte, for å si det sånn. Jeg har vært en tur nedi Tsjekkia med det andre bandet mitt (FORK) og når du sier “faen, fett!” til at de skriver DIY på skivene sine, sier de “Is there any other way?”. Jeg har aldri skrevet “DIY” noen gang etter at jeg var i Tsjekkia. Gutta der har ingenting. Støtte fra staten? Foreslår du det så ler de av deg. Stat. Penger. De har på en måte ikke noe annet valg der. Så den DIY-greia er vanskelig å ha i Norge på samme måte. Er ikke vits i å gjøre vondt verre heller, så det er bedre å bare satse på det positive, som vi prøver å gjøre.

En liten pause. Plutselig gliser Åsmund en smule.

Å: Men du spurte jo faen meg om hvilken scene vi foretrakk å spille på! Høvdingen i løpet av året er jo festivalsommeren, med godvær og masse publikum som du deler med andre band og slikt. Det er jævlig gøy, men det er også utrolig kult å spille på sånne mellomstore klubber, type Blæst i Trondheim, Total i Tønsberg, John Dee i Oslo…

O: Hvis du spør hvilken scene jeg liker å spille på, så liker jeg å spille på de scenene hvor det er fullstappa helt foran. Av mennesker. Vi har spilt en del konserter på gølvet også, i øyenhøyde med publikum. Det er den mest pønka tingen jeg vet om, og siden vi er et pønkband i bunn og grunn gjør det godt med slike gigs av og til. Da er det liksom band og publikum i en vennlig slosskamp, på en måte. Lekesloss med publikum, kaste energi fram og tilbake, det synes jeg er jævlig digg.

Skjer det mer?

Å/O: Ja.

Å: Hvis man speller 200 konserter i et lite land som Norge, så skjer det titt og ofte at man står og speller på gølvet. Hvis du drar og speller på Bowlingen i Vågå, for eksempel, så er det ikke en Rockefeller av en scene akkurat.

O: Det er litt av en utfordrende greie egentlig, det der med å dra ut på bygdene med bandet. Man veit ikke helt hva man går til, om de i det hele tatt veit hvem du er eller hva du spiller. Men vi har opplevd noen ganger at det var folk som dansa swing på konsertene. Slikt synes jeg er jævlig morsomt.

Å: Det er ikke så ofte det skjer da. Men det var særlig en gang hvor det stod 400 mann foran, så en fem-seks par bak som dansa swing.

O: Jeg har sett det flere steder jeg, ikke bare Nesbyen. Jeg er fra bygda sjæl, så har ingen fordommer imot det. Tvert imot synes jeg at det er tøft. Hvis det er måten de vil gå på konsert på, så er det kick-ass det. Det er mye bedre enn å stå med arma i kors. Eller å sitte.

Slik som veldig mange av oss bortskjemte nordmenn heller gjør på konsert…

O: Nettopp. Vi må huske på at alle i Norge egentlig er ganske bortskjemte på konserter. I forhold til hvor langt landet er og hvor store distanser det er, så er det mye som skjer. Masse band som spiller overalt. Jeg er ikke noe flink til å gå på konserter sjæl, men det er mye fordi jeg er ute og spiller med bandet så ofte. Men vi har merka at besøkende på våre konserter tar seg opp etter hvert. Det er jo litt på samme måte som danseband – du tenker “hvorfor er de så jævla svære?” Jo, fordi de er ute og spiller, ikke sant? Det er altfor mange som sitter hjemme og bare tenker “kred”.

Apropos ute og spiller. Utlandet – hvordan ligger dere an der? Er det aktuelt, nå når dere først spiller Norge rundt?

Å: Vi skal til Göteborg, København og fire steder i Tyskland i november. Give it a go, se åssen det slår an. Grunnen til at vi gjør det er fordi at Oscar driver og forteller så jævlig mye røverhistorier fra turene hans nedpå kontinentet med FORK, som han er ute med en gang i året, Peter har vært på Tysklandsturné tolv ganger eller noe sånt, og mange av trommisene våre har også vært i utlandet. Jeg blir helt sjuk av å høre på dem, for jeg har aldri gjort det sjæl, så jeg sa bare til bandet at vi hadde nødt til å ta en tur til utlandet! Plateselskapet synes det er kult de også, for vi har jo miksa plata i Tyskland og sånt, så kanskje vi kunne skrapt sammen noen folk på konsertene der nede.

O: Så skal vi slippe singel i Sverige også. Nevnte låt som Peter har skrevet, selvfølgelig. Vi har ingen forventninger eller forhåpninger, men det er en morsom ting å gjøre, så får vi egentlig bare se åssen det går. Men det i seg selv er vel egentlig litt av grunnen til at vi har kommet så langt på disse få åra, at vi har gutsa mye og har et bra management – Amber - som er tøffe og tør å satse. Har kreative løsninger og sånt. Det er ikke sikkert vi tjener noe som helst på det, men som sagt så er det en morsom ting å gjøre, så vi bare gjør det. Vi har nytt godt av at Amber tør å gutse, og at de tenker klart oppi alt.

Hva med neste singel i Norge?

Å: Det skal vi ta en avgjørelse av på mandag.

Da får vi vel høre den snarest. Mye lyd fra scenen nå – tror vi må si oss ferdige. Takk for at dere gadd å ta en prat!

Å: Ikke noe problem! Furore i Harare er jo første blekka som tok kontakt. Petter Milde og co. Du må hilse!

Kjenner at jeg gleder meg enda mer til konserten i kveld. Til gode gamle Oslo Ess, men også til nye låter – til skadansing, rock n’ roll, alternativ perkusjon og alt annet som definerer “det vanskelige andrealbumet”. Det bør for øvrig du også gjøre – komme deg på en av de resterende 110 konsertene og skaffe deg skiva. “Verden på nakken, venner i ryggen” er ute 17. august!
 

Erik Johan Egenes , 7.august 2012

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!