Sk









Måkeskrik, dag to – 28. juli

Da var det igjen duket for en kveld tilbrakt i Bendiksbukta. Og denne gangen litt mer fokusert, kanskje.

Jeg har brukt morgentimene til å tenke litt over festivalens levedyktighet, sett i lys av gårsdagens middelmådige oppmøte og forventningene til dagen jeg har i vente.

Det er jo herlig at en av de større norske byene har klart å trykke idyllen av de norske småfestivalene til sitt bryst, den typen idyll som nesten er å regne som en slags merkevare for landet. Hygge; finn en presis engelsk oversettelse av det ordet der du. Nei, nettopp. Idet jeg ankommer – relativt tidlig, kanskje rundt slaget 15.00 – er det ikke så folksomt.

Men det forventet jeg heller ikke, så det siste slaget er ikke slått enda i alle fall. Jeg er mer spent på hvor mye folketallet stiger i løpet av kvelden. Forhåpentligvis fort! Dagen i dag har ikke færre musikalske opplevelser å skilte med enn den i går. Gerilja, tre originaler fra Oslo som, fra backdroppet å regne, spiller soundtracken til et Illuminati fra en slags Gran Canaria-turistbrosjyre. Mer forståelig for de som ikke var der; det er en slags snodig blanding av alt som fantes på 70-tallet. Glam møter prog møter disco møter NWOBHM. Føy til en bandlogo lignende ZZ Tops og krøllete, rufsete hår til skuldrene og forbi, så har du det hele egentlig. Jeg er vel den fremste, stående fem meter fra gjerdet, men snikksnakk bak meg vitner om at flere er vitne til dette. Bra – det fenger. Veldig anti-2012 i musikalsk og estetisk uttrykk, men det virker ikke til å ha skremt bort noen. God booking. Skorter fortsatt på folk, da. Jeg føler meg nesten litt aleine, og på små festivaler som dette er det et faresignal. Synd. Alle med appetitt for bluesa, bunnsolid ørkenrock ville i alle fall fått sin dose av Lonely Kamel. Veldig etter oppskrifta, såklart - gjennom alt av lyrikk som vokalen leverer, klarer jeg ikke å legge merke til annet enn det soleklare Kyuss-stempelet stemmen har, og både bandnavn og albumtittel ("Dust Devil") oser av Palm Desert og åpenbare nikk i retning samme band som nevnt ovenfor. Men hva faen, å revolusjonere denne typen musikk - rein blues - har blitt utprøvd mange ganger før og det monner alltid ut i det samme - fengende gitarer, drivende lokomotiver av noen basslinjer, lidenskapelig vokal, enten det er i den ene eller den andre retningen.

Bendiksbukta er enda grønn men sanda nedpå stranda i backstageområdet virker plutselig mer tiltrekkende. Lydsjekker kan være forvirrende, særlig når alle medlemmer av et band står på scenen og spiller samtidig. Og spiller samtidsmusikk. Det gjør ikke Harrys Gym, men det føltes slik til å begynne med. Tre år siden sist for min del, og bandet har kommet et stykke videre på veien siden det. De er blitt en plate rikere, har en god del mer erfaring i ermet og det styrker dem idet de står på scenen. Andre obligasjoner tvinger meg til å forlate dem halvveis i settet, men de har antageligvis like god stålkontroll uten meg uansett.

HÆNDY! Hva faen? Det begynner faktisk å ropes litt utenfor scenen nå. Type fans. Og “HÆNDY!” er noe jeg kjenner igjen. “Hva er Handy, ingen som vett. Er det en kult, er det en sekt?” spør de. Jeg veit ikke hva Handy er, men Vågsbygd Handy er i alle fall en rapgruppe fra sørlige Kristiansand, som jeg fikk med meg på Roskilde. Det går for det meste i det harde livet deres på Vågsbygd, sett i et post-apokalyptisk lys, med et bakteppe av beats fra forskjellige hold; grime, drum n’ bass, dancehall og en smule dubstep. I motsetning til Roskilde, da de sto på den splitter nye Apollo-scenen, er de denne gangen ikke overdøvet av bassdunking fra lydanlegget. Mikkene er skrudd et par hakk opp, og teksten kommer tydeligere fram. Det gjør det greiere for en anmelder å fatte en rettferdig vurdering, men får også nesen til å rynke utover slutten, når Vågsbygdpatriotismen når nye høyder. Det här är inte New York, var det et annet band på Roskilde som sa – og det slår i begge retninger. Monoton sørlandsdialekt besitter ikke den samme nerven som svarte sosiolekter fra Queens. Men, for all del, ikke alle låtene består av Vågsbygd-hyllende vers som gjentas inn i evigheten, og det er disse øyeblikkene som Vågsbygd Handy bør dyrke videre. Særlig låtene med et bakteppe av grime og dancehall fenger flott.

Til en grønn gressplen og sørlandskyst å være. Så går vi siden fra en dialekt til en annen – Purified in Blood. De annonserer at det er lenge siden sist de var på sørlandskysten, og ulvelignende fans foran virker sultne nok på et av de ledende metalbandene fra Stavanger de siste ti årene. Det er lenge siden suksessen via Urørt og metalcore-debuten, de dogmatiske veganerdagene, splitten og tilværelset i skyggen av Kvelertak. Sisteskiva, som er tyngre, heftigere, mektigere og egentlig bedre på alle mulige måter, var et solid lite stykke metall, og med en sunn mengde materiale fra den skiva er konserten ganske bænkers, spår jeg. Litt kjipt er det da at de drar 2/3 av de låtene jeg kritiserte fra sisteplata, men det gjør ikke så mye live. De er energiske nok til å gjøre opp for det. Med en vokalist virker det mindre rotete, og Hallgeir er en god, allsidig frontmann. Han kjatrer aldri for lenge om noe som helst, er kort og konsis imellom låtene, og føkker ikke opp, selv om han har begynt å ta seg en øl i ny og ne. Folka der framme stortrives i det minste, særlig når han hopper ned til dem og deler refrenger. Allsangvennlig musikk når nye høyder.

Apropos allsang. Her kommer Oslo Ess! Det er ikke første gangen min, men enhver gang føles det litt som at en liten møydom ryker. I alle fall når det har gått en god del måneder, og det er tydelig at bandet har modnet og utviklet seg enda mer. Nye låter med enda mer vitalitet, variasjon og identitet, servert live med mer selvsikkerhet enn de gjorde gangen før - slik er visst normen for dette bandet. Er ikke rart fanskaren øker jevnt. Slikt, altså progresjon, gjør det verdt å komme seg ut på konsert - noe flere kristiansandere bør ta til seg. Og færre nazister – en frekk liten Hitler-hyllest slås hardt ned på av Knut Oscar bad motherfucking Nymo like etter den kom. Og det stopper heldigvis der – det ble aldri nødvendig med hverken “Nazi Punks Fuck Off” eller slagsmål. Bandet turer på til slutten av settet med en sinnsyk energi som minner meg på hvorfor live er den beste arenaen for ordentlig musikk.

Gledelig er det derfor å få høre fra scenen noen minutter etter Oslo Ess’ demisjon at det blir Måkeskrik i 2013 også. Nå som de har bevist at de er i stand til å lage noe levedyktig noe, har nok Måkeskrik en del flere ess i ermet når det gjelder støtte fra både stat- og sponsorhold. Også flasher de litt muskler for de kristiansanderne som ikke var heldige nok til å ta del i dette eventyret i år. Alskens måker, vi sees i 2013. Under like blå himler, over like grønt gress, foran en like flott scene med en enda fetere line-up, mellom like gode, men enda flere, mennesker. Med smil om kjeften alle i hoba.

 

Erik Johan Egenes , 1.august 2012

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!