Selv om bandet ikke helt lever opp til noe så hederlig (eller?) som en egen sjangerbetegnelse, er dette en imponerende samling med kontrastfylte, teatralske låter. For å få plass til alle instrumentene som figurerer på skiva trengs det et studio av mektige proporsjoner, men sannsynligvis har ikke bandet forhastet seg særlig. De begynte visstnok i 2009, og det høres, for lyden er finpusset og polert tvers igjennom. Dette er grundig arbeid, og det må enhver innrømme, enten en liker bandets åtte låter-lange tolkning av "ny-veiv post-prog" eller ei.

Jeg tenker til tider litt på band som Black Flag, Converge og Haust idet jeg lytter. I overført betydning, riktignok, dette er såvisst ikke pønk i hverken attityd eller lydbilde. Det er bare noe med låtene, som alle viser seg som et konstant, drivende klimaks, enten de er tre eller åtte og et halvt minutter i lengden. Det er svært og pompøst fra første sekund og helt til det siste, og der hvor ikke gitaren, vokalen, orgelet, xylofonen eller hva enn det skulle være genererer melodier, er bassen og trommene på plass med en fønkete rytmisk driv.

I promobeskrivelsen tyder det "maksimalistisk og intrikat, aldri kjedelig, og storslått når det skal være storslått." Jeg er ikke helt enig i sistnevnte; dette er storslått hele tiden. Tre år i studio har gitt dem både erfaring og rikelig med anledninger til å gå gjennom verket sitt, vurdere og veie, endre og redigere, men jeg føler likevel at det blir overdose, når til og med de mer rolige partiene på skiva har tre støyende-men-melodiøse lydkilder i bakgrunnen.

Men det er bra, det er gjennomført, og det er rimelig forbausende at Fysisk Format for det første klarer å overraske meg igjen, etter alt av forskjellig musikk de har prestert å produsere gjennom disse få årene, og for det andre at de ikke bare har klart å skape enda et band som skiller seg ut fra normen på eget plateselskap - selv om det kan diskuteres nevnte norm om finnes - men som er nokså originalt i samme slengen. Gøy, i bunn og grunn.