Da Frida Hyvönen slapp sitt suverene album Silence Is Wild i 2008 ble jeg fra meg av begeistring og muligens sjukt forelsket. Det var et eller annet med den umisskjennelige småsensuelle stemmen hennes og de høyst personlige tekstene som gjorde at det låt helt annerledes enn de svært mange andre i samme sjanger. Albumet følger meg fortsatt den dag i dag og jeg tror ikke jeg ljuger når jeg sier/skriver at det er et av de albumene som betyr svært mye for meg personlig. Vi var liksom på lag, Frida og jeg.

Vi er fortsatt på lag. Man svikter ikke en gammel venn. Uansett er det en relativt stor skuffelse som treffer meg når jeg setter på To The Soul for første gang. Det er verken like fengende eller sårt som forrige gang, og hvorfor blir jeg sliten av å høre den særegne stemmen hennes? Hvorfor gleder jeg meg til albumet er ferdig? Hvorfor grøsser jeg nesten når det kommer "enda en låt"? Noe er annerledes og fire år er svært lang tid musikkmessig.

Albumet er ikke tvers igjennom dårlig og førsteinntrykket ble rettet opp noe, men muligens flere er enige med meg når jeg sier at skiva godt kunne vært halvert og utgitt som en EP. Og da også en rimelig god EP.

Jeg kommer alltid til å elske deg og vil aldri svikte deg, Frida. Men vi må snakke sammen og denne gangen ikke over MySpace.

Spiller på Parkteatret 11. mai. Selvsagt skal jeg dit.

PS. Lenge siden vi i det hele tatt har skrevet noe negativt om favorittartister på denne nettblekka gitt.