Søk









Aidan Moffat - en form for intervju

Aidan Moffat, vokalisten fra Arab Strap, gjester Blå 29.oktober med sin nye sammarbeidspartner Bill Wells. Jeg satte meg ned for et intervju og endte opp med noe som kanskje ligner litt hvis du myser.
Tilbake på det glade nittitall, nærmere bestemt i 1999 kom to Glasgow-band meg for øret som kom til å prege mitt musikalske liv siden, Belle & Sebastian og Arab Strap. På mange måter fortonte bandene seg som en motsetning, som to sider av en verden. Mens Belle & Sebastian var uskyld, studietider og en kopp te i Kelvingrove park (på gresset med stråhatter), var Arab Strap mørkets frembrudd, den tolvte halvliter og å våkne opp med en barmaid av den mindre tiltrekkende sorten. Som et spill mellom det man ønsker seg og hvordan virkeligheten er ble disse to banda ett soundtrack til mitt neste desenie.

Arab Strap hadde alltid en fascinerende dualitet når det kom til avbildningen av den skitne seksualitet. Samtidig som det alltid lå en mørk undertone, en tvist av anger over de handlinger som begås. Samtidig som kjærlighet nesten alltid ble skildret som noe som aldri kan lykkes på grunn av de dystre lyster som alltid er til stede. Blir de samme handlinger skildret med en fasinasjon, med en klar tone av at de vil gjentas in absurdum. ”Jeg tror kanskje noe sånt som 80-90 prosent av Arab Strap tekstene ble skrevet dagen derpå, i bakrus. Det er mye anger i de sangene.” fortalte Aidan Moffat, vokalisten og tekstforfatteren i Arab Strap, når jeg snakket med han for noen uker siden. ”Kanskje det også var derfor folk likte oss så godt. De så vi prøvde å takle alt vi gjorde som vi ikke burde gjort, for så å gå videre. Altså, folk kjente seg igjen i prosessen og vi ga vel kanskje litt trøst til dem.”

Moffat har alltid blitt sett på som en skitten skjeggete skotte. Man trenger jo ikke gå lengre enn til den avbildning Stuart Murdoch og Belle & Sebastian gir av han i ”The Boy With The Arab Strap”. Det er derfor interessant å høre at han regner seg som inspirert av kvinnelige artister når det gjelder måten å skildre seksualitet på. ”De første to platene til PJ Harvey, ikke det senere, men de første to har betydd mye for meg. Det samme gjelder et band som het Babes in Toyland. De hadde noen fantastiske tekster. Jeg føler stort sett at kvinner alltid har vært bedre enn menn til å skildre seksualitet,” forteller Moffat.  

Kanskje er det slik at en mann som skildrer sin seksualitet med den samme ærlighet som en kvinne som skildrer sin seksualitet vil bli sett på som en skitten fyr? Der den kvinnelige artisten vil bli hyllet for sin frigjorthet, vil den mannlige sitte igjen med de stigmer som henger ved den skyggesette mannlige seksualiteten. At man som en mann som er ærlig rundt sin egen kjønnsdrift rett og slett vil bli sett som en mannssjåvinist?

Aidan Moffat er i det hele tatt en fyr som tydeligvis ofte blir misforstått. Nylig skrev han en ganske bitende tekstkritikk av Adeles ”Someone Like You” for det fantastiske engelske musikkmagasinet The Quietus, og ble i ettertid møtt med mye kritikk for å være, nettopp, en mannssjåvinist. ”Jeg mente det ikke på den måten,” forsikrer Moffat, ”jeg synes bare det er en ganske crappy tekst” Og når vi nå snakker om hvordan han blir misforstått: Jeg spurte han om han var lykkeligere nå til dags. Med tanke på at den nye plata han har ute er såpass mye lystigere. Moffat svarer at det er rart jeg spør, fordi alle alltid tror han er en miserabel kødd, mens han egentlig alltid har vært forholdsvis lykkelig. 

Men, altså, nye plata. Gitt ut sammen med multiinstrumentalist og felles skjeggete skotte Bill Wells. En skikkelig fin affære faktisk. På spørsmål om hvorvidt det å skrive tekster forandrer seg ettersom hvem man jobber med svarer Moffat at ”med Arab Strap var det på mange måter noe helt annet. Jeg og Malcolm (Middleton) har kjent hverandre siden vi var små og jeg elsker Malcolm og Arab Strap, men vi var stort sett bare to guttunger som drakk oss fulle og lekte oss rundt med gitarer. Med meg og Bill er det annerledes. Vi kommer sammen fra et sted hvor vi begge fra før elsker og respekterer den andres musikk. Det tok derfor mye lengre tid for meg å skrive tekstene. Siden jeg ville at de skulle yte rettferd til den musikken Bill lager. Hvis tekstene er lystigere enn før er det mer et resultat av hvor jeg er i dag, enn et bevist valg.”

For meg er den låten som skiller seg klart ut på plata, både ved å være en fantastisk låt og å være tilbakevendende i sin tematikk til Arab Strap-dager, ”Glasgow Jubilee.” Moffat skrev teksten basert på et skuespillet La Ronda av Arthur Schnitzler fra 1900. I skuespillet skildres hvordan forskjellige karakterer møtes og har seksuell omgang før man går videre og møter nye, i en slags seksuell runddans på tvers av grenser og klasseskiller. Moffat har tatt tematikken og fraktet den frem til dagens Glasgow, endog skrevet seg selv inn som en av karakterene, der han lusker rundt etter en konsert og ser etter en groupie å ta med hjem.

Dette er klassisk tematikk for Moffat, men den litt arkaiske følelsen som akkurat denne sangen har kler tema godt. Kanskje kommer denne litt gammelmodige følelsen fra inspirasjonen fra teaterstykket. Jeg hører også William Blakes ”London” i de greiene her, men det er nok kanskje bare meg. ”Glasgow Jubilee” er frigjørende i sin kontrast til resten av albumet som i en større grad er en samling vakre, om enn smått melankolske, kjærlighetssanger. Den komplimenterer resten av låtene og gjør plata til en større enhet. Som i sin musikalitet og kompleksitet, definitivt er det beste Aidan Moffat har kommet med siden Arab Strap.

Lørdag 29.oktober entrer Bill Wells & Aidan Moffat scenen på Blå. Hadde jeg vært deg hadde jeg gått. Hadde du vært meg hadde du dessverre vært i Paris, tatt et cue fra gamle Schnitzler og gjort ditt beste for å pådra deg syfilis. Litt trist at jeg ikke er deg egentlig.

 

Kjetil Sandlund , 26.oktober 2011

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!