Søk









Hei, jeg heter Johan

Et førsteinntrykk kan aldri gis to ganger. Bortsett fra på plate, selvfølgelig. Repeat.

Åpningslåta. Kan du huske sist du hørte en skive som først overbeviste deg på sang nummer seks? Ikke jeg. Kall meg gjerne utålmodig, overfladisk og enkel, men jeg trenger nesten alltid en form for umiddelbar bekreftelse på at den skiva jeg sjekker ut, er verdt å høre videre på. Og hvert skuddår kommer det en åpningslåt som ender opp med å definere en hel skive for all fremtid. Du har sikkert en egen liste med slike låter, men her er uansett mine. Låter som har gjort det umulig for meg å høre gjennom resten av skiva uten å være ekstremt forutinntatt. I stigende rekkefølge:

5. The Exploding Hearts - Modern Kicks

Joda. Jeg visste de spilte en form for retro-punk. Og jeg visste de var på det bedre sted i god tid før jeg hørte det eneste ordentlige albumet de ga ut. Men den åpningsakkorden så jeg aldri komme. I beskrivelsen av mange bråkete band blir ofte Spinal Tap-referansen om å skru forsterkeren opp til 11 lemfeldig kastet ut. Synes du det er moro? I så fall stikker The Exploding Hearts en skitten finger langt inn i øyet ditt, vrir rundt, og smeller av gårde gitarriff så skarpe og høylytte at det er vanskelig å fatte hvordan så sinnssvakt fengende låter samtidig kan ligge i bånn. 

4. Whiskeytown - Inn Town

Jeg hadde aldri hørt Whiskeytown før jeg hørte Strangers Almanac, jeg hadde bare hørt om dem. Og Inn Town låt nøyaktig slik jeg hadde forestilt meg at Whiskeytown skulle høres ut. Jeg ble nesten litt satt ut. Det var omtrent som om jeg skulle ha hørt bandnavnet Whiskeytown, blitt bedt om å tenke på en sound, og så få den presentert. Steel-gitaren, den tristvakre melodien, felen, Ryan Adams sin digge amerikanske vokal, og deretter en hel skive med dansing ved bardisken, hjertesmerte og selvmedlidelse. Akkurat det jeg trengte. Og fortsatt trenger, en gang i blant.

3. Pavement - Stereo

Dette er det andre bandet som levde fullstendig opp til den sounden jeg hadde laget inni hodet mitt før jeg hørte dem første gang. Brighten The Corners het den første cd´en jeg kjøpte av Pavement, og Stereo var låta som sådde frøet i ørene mine. Frøet som skulle vokse til et livslangt kjærlighetsforhold til skranglete gitarer, skrudde tekster og perfekt kamuflert pop. "Hey! Listen to me! I´m on the stereo!". Der og da skjønte jeg at en hvilken som helst fyr med gitar og fire joviale kompiser kunne lage et band, øve en gang i uka, og en vakker dag høre sin egen cd på stereoen. 

2. Gomez - Get Miles

De to siste plasseringene på listen har litt andre kvaliteter enn de foregående. De er litt mindre umiddelbare, og litt mer smygende. Mest av alt ga åpningslåta på Gomez sitt debutalbum og ubestridte høydepunkt meg en merkelig følelse av urbanitet. Selv om låta og skiva har mer "landlige" hint til både blues og åpne landskaper, så planter den en ubestemmelig stemning av asfalt og lyskryss blandet med den universelle følelsen av å være alene omringet av mange. "I love this city, man, but this city´s killing me". For meg var det kun Oslo han sang om. Og meg, selvfølgelig. Melodien er iørefallende nok i seg selv, men her var Gomez på sitt dyktigste både arrangements- og produksjonsmessig. Elektronikken balanserte perfekt mot de tradisjonelle instrumentene og referansene. Tilbake sto en bauta av en enkeltlåt.

1. Wilco - I Am Trying To Break Your Heart

Hva kan du starte tidenes beste album med, annet enn tidenes beste låt? Yankee Hotel Foxtrot var Wilco sitt kunstneriske høydepunkt, med I Am Trying To Break Your Heart som en perfekt introduksjon. Låta kan litt klossete beskrives som en flaggermus. For et utrent øye flyr den vinglete gjennom luften. Plutselig kommer den rett mot deg, for deretter å virre helt ut i sidesynet der du bare kan anta at den fortsatt eksisterer. Så flyr den foran øynene dine igjen. Ved litt grundigere observasjon forstår du at den bare navigerer på en litt annen måte enn deg selv. Og så bruker du resten av livet på å forstå hvordan, mens du setter mer og mer pris på de magiske bevegelsene. Alltid uberegnelig, men hele tiden med full kontroll på omgivelsene. For å omskrive Chuck Norris: du lytter ikke på denne låta. Den lytter på deg.

 

Johan Rogge Loennecken , 1.november 2011

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!