Sřk









Have you ever wondered if there was more to life, other than being really, really, ridiculously good looking?

Oslo er en stor by, i det minste i norsk målestokk. Og i denne byen vrimler det av alt fra særinger og lettere eksentrikere til reinspikka gærninger. Men én gruppe mennesker stikker seg med letthet ut, selv blant alle disse uvante skapningene. Vi snakker om ekspeditørene i Polo-butikken på Steen & Strøm.

Som en fyr som er såvidt over middels interessert i trange bukser og svensk couture, så går turen med ujevne mellomrom innom Steen & Strøm for en kikk. Noen sjapper går man innom, mens andre vet man at ikke har de ønskede klærne. Men så er det én butikk jeg aldri har våget å sette beina i. Nå har ikke jeg gått i Polo-skjorter siden videregående (da med høyhalser inni, godt stappet ned i Henry Choice-buksene), men det er likevel ikke de (for meg) lite spennende klærne som stanser meg. Det er noe langt mer ubestemmelig.

Hvis du har sett Zoolander, så kan du se for deg bensinstasjon-scenen der Ben Stiller har sprutekrig med bensinslanger sammen med modell-kameratene sine. Det er en slik form for lattermild bekymringsløshet jeg fascineres av når jeg står ved rulletrappen og skuler nysgjerrig bort mot Polo-avdelingen. Men hvor stammer denne fascinasjonen fra? La meg dissekere situasjonen. Den er todelt.

Det første som slår deg når du blir rullet opp i andreetasje, er selvsagt antrekkene til ekspeditørene. De er unike. For å begynne nedenfra, så er det seilersko som er foretrukket. Gjerne med dusk(er), alltid uten sokker. Det kanskje mest fascinerende ved disse skapningene er likevel benbekledningen. Fra tidlig vår til langt utpå høsten kan disse gutta ofte sees med shorts. Shortsene er nesten uten unntak én til to størrelser for liten, og er alltid plukket ut med en påfallende oppmerksomhetskrevende pastellfarge. Shortsstilen gir en ganske artig effekt, særlig siden overkroppen normalt er ikledt en skjorte (i pastell, men en annen farge enn shortsen) pent stappet nedi shortsen. Går de en sjelden gang for pique-skjorte, så er kraven selvsagt brettet opp (Russ -99!). Håret er som seg hør og bør sirlig kjemmet bakover. Totalinntrykket blir en slags forfinet speideruniform, som på samme tid ser sossete og harry ut.

Det andre du etterhvert biter deg merke i, er atferden til disse gutta. Som antydet i klesstilen, så er det snakk om en uforholdsmessig høy selvtillit kombinert med et litt usunt behov for å markere seg. Og her kommer sammenligningen med Zoolander inn. Disse gutta er ikke på jobb, de leker. Selv om butikken ser strøken ut, ser du aldri personalet brette tøy eller samle sammen kleshengere. Tiden går ofte med til prating, ideelt sett mellom to personer i hver sin ende av butikken. Stemmene blir høyere og oppmerksomheten uunngåelig større. Perfekt. Og kombinert med samtaleemner som omhandler interne venner og helgeaktiviteter, så blir denne pratingen løftet opp på et høyere plan. En form for identitetspropaganda, der smått usikre likesinnede kan føle seg som en del av helheten. Stedet blir en slags klubb vel så mye som en butikk.

Mellom pratingen går det ofte i mer ordinære leker. Sammenrullede kvitteringer kastes som basketballer mot søppelkurvene, mens medekspeditørene jubler og gir high fives rundt kasteren. Andre ganger gjør de små dansemoves eller fakter for hverandre, tidvis så energiske at man frykter de små pastellshortsene skal gå opp i sømmene. Men Polo lager kvalitetsklær. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Hvorfor bryr jeg meg egentlig om disse folkene, spør du kanskje? Tja, si det. De fascinerer meg. Få mennesker er så tvers gjennom transparente og så åpenlyst ærlige i sin (ved første øyekast) usympatiske væremåte. Kundeservice og salg kommer langt ned på prioritetsstigen, men likevel fremstår dette som en bevisst strategi. Dette er ikke en butikk, det er en livsstil. Og i den grad ekspeditørene er usympatiske, så er det bare overfor de som selv velger å tre inn blant dem. Og ikke minst: de ser helt ufattelig sjuke ut for den jevne mannen i gata. Selv for en fyr som er vokst opp på Røa blant fyrer som fikk moren sin til å bruke stivelse i skjortekravene så de skulle stå rakt hele dagen gjennom. Jeg dømmer dem med andre ord ikke, jeg misliker dem egentlig heller ikke. Jeg bare observerer og fascineres. Og midt i en av disse sniktittene husker jeg at jeg i et milisekund fikk et blikk tilbake fra en av ekspeditørene. Jeg merket en fremmed sitring i kroppen. Kan det ha vært...? Javisst, det kan ikke ha vært noe annet:

"Magnum"

Johan Rogge Loennecken , 5.februar 2011

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!