Søk









UFFA, en elegi

"UFFAs sentrale posisjon var som en fast ide om at et alternativ finnes. [...] et eksempel på mulighetene til å finne andre veier å gå en den kjedsommelige sti majoriteten for lengst har tråkket opp for oss."

Furore-leserne får unnskylde mine stadige utflukter til fredagskveld, og ungdomstid og Trøndelag, denne gangen er det dessverre en god grunn til ekskursjonen.

Trondheim har vi i tredve år nå vært velsignet med et hus ved navn UFFA, eller Ungdom For Fri Aktivitet som det står for. Et produkt av bølgen av husokkupasjoner rundt i Europa på tidlig 80-tallet, men i ettertid et sentralt åsted for mye av den alternative kulturen i Trondheim. Natt til onsdag brant det.

Jeg var aldri aktivt med på UFFA. Jeg gikk på en del konserter og kjente en del som var aktive, men det har aldri vært helt min greie. I perioden jeg hadde mest med huset å gjøre var omgangskretsen min i periferien av UFFA-miljøet. Vi var alle anarkister (så himla individualister), men mer i den intellektuelle forstand, enn i punk-forstanden. Vi var en gjeng med 17-18 år gamle unger som gikk rundt i gamle dresser, skjorte og slips. Røyka pipe, mens vi satt på stamkafeen Dromedar og diskuterte politikk og leste Bjørneboe og beat-litteratur. En gjeng med unge sjeler som ikke helt skjønte at de ikke var Christiania-bohemen der de drakk sin hjemmelagde Absint, lagd på malurt man fikk hustla seg til på apoteket. Vi var aldri spesielt punk av oss for å si det mildt. Eneste unntaket var vel den velkledde, velstelte og velfriserte unge mannen som til utrykningspolitiets store overraskelse punkterte alle dekkene på ene kassebilen deres mens den ventet ved et lyskryss en sen helgeaften. Jeg personlig sier som Jens Lekman, ”I’m not a political fighter, I don’t even have a cigarette lighter”.

Så hva har disse småforvirra småungene med UFFA og gjøre spør du? Jo, hadde det ikke vært for UFFA hadde kanskje aldri det miljøet jeg var en del av eksistert. For selv om vi på mange måter var en avvart av det klassiske UFFA-miljøet, var det at det fantes et slikt miljø i Trondheim sentralt for at andre alternative miljøer kunne oppstå. Vårt var flyktig, nå er alle akademikere og doktorgradstipendiater, eller kunstnere, eller utelivsslasker som undertegnede. UFFAs sentrale posisjon var som en fast ide om at et alternativ finnes. Helt fra jeg ble gammel nok til å skjønne sånt og bodde rett oppi gata, har det huset stått som et eksempel på mulighetene til å finne andre veier å gå en den kjedsommelige sti majoriteten for lengst har tråkket opp for oss. At UFFA er borte er selvfølgelig uendelig trist for de som er aktive, men det er samtidig trist for Trondheim som by som har mistet kanskje sitt sterkeste symbol på det uavhengige. 

Trondheim har også mistet det som lenge har vært den viktigste undergrunnsscenen i byen, og er det noe Trondheim har for lite av er det slike. Betydningen UFFA har hatt for musikkmiljøet i trønderstaden er uvurderlig. Trondheims hardcore hadde vel neppe eksistert som begrep hvis ikke UFFA hadde funnets. Men samtidig som vekten alltid var på punk og hardcore var UFFA og stedet jeg første gang så Cato Salsa Experience (sjukt bra konsert), så purister var de ikke. UFFA er forresten også stedet jeg fikk oppleve den korpulente nordtrønderske vokalisten i rølpepunk-bandet Ramalama lede publikum i allsang med strofene ”Bin-laden, bin-laden, bin-laden, Osaman” 13.september 2001. Smakløst og politisk infantilt, men ytterst ”riktig” på en skrudd måte. Det finnes i det hele mange minner om UFFA, noen for meg og uendelig mange for andre. Mange egner seg nok knappest på trykk. For eksempel kan det bare nevnes at jeg så godt som slutta å røyke Roskilde-tobakk etter å ha trippa ”en smule” etter en kveld på UFFA.  

Nå er ikke alt mørkt oppe i Trønderlagen. Det ser ut som om politikerne er interessert i å gjøre det de kan for hjelpe de aktive med å bygge huset opp igjen. Det er fint å se at kommunepolitikerne i noen byer faktisk ser verdien av et slike miljøer (merk: brenn ned Oslo rådhus). Uansett er det forhåpentligvis om ikke så alt for lenge igjen mulig å bestille kaffe med eller kaffe uten i Innherredsveien igjen.

Kjetil Sandlund , 31.desember 2010

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!