Søk









Youth Pictures of Florence Henderson, Norges nest beste band

Jeg fortsetter gjennomgangen av min høyst subjektive norske topp tre band med Youth Pictures of Florence Henderson og beveger meg fra tap og melankoli til nostalgi.

St. Hansaften 1998 sitter jeg i min barndomsstue på Ranheim og drikker irsk kaffe med en barndomsvenn på besøk fra Hamar. Dette etter å ha drukket noen øl, litt tequila, noe rom og det meste annet mulig å drikke uten at mor og far skulle skjønne at noe manglet fra barskapet. Jeg vet det er en fest ute på Lade et sted, men siden jeg fortsatt bar litt av det ustøtte i meg fra ungdomskolen turte jeg ikke å dra dit. Natten ender derfor med at jeg og Audun får den strålende ideen at vi skal gå å spille basketball oppe på Charlottenlund skole. Så ut bærer det, to søpledrita 17 åringer og en Chicago Bulls-basketball. Vi kommer oss selvfølgelig aldri opp på skolen, jeg husker oppkast i en velfrisert hage, lurer også på om det er glemte minner om noe avføring… Uansett, hjem bærer det igjen, den blinde leder den blinde, der vi drar hverandre gjennom gatene fra mine ungdomsår, hjem til to perfekte porselensskåler og en god del mer smuss.

Når jeg hører Youth Pictures of Florence Henderson tenker jeg aldri på vannklosset og spy, på avføring og dårlige drinker. Takk gud, må jeg si. Jeg tenker på solen som stod opp, sommerluften som ble trukket gjennom forfyllede tenåringsårer, sommernatten der jeg møter den på en av mine første seriøse fyllekuler. YPOFH er i ytterste essens for meg den foredlede form av ypperste nostalgi. Gjennom det drømmende post-rock landskapet vandrer jeg tilbake til et huskestativ i Platous gate på Hamar når jeg var fem. Til ansiktet til Megan på NSB bussen hjem fra Trondheim Katedralskole. Kanadieren som kanskje aldri skjønte jeg var stupforelska i henne. Hun som jeg ventet evigheter på hver dag på Platekompaniet i Munkegata. På at hun skulle dukke opp så jeg kunne ta bussen sammen med henne hjem. Til Hugo Boss dress, Nike-joggesko, ulovlig ølkjøp og en annen sommernatt på Domkirkeodden og andre forbrytelser mot motegudene. Eller nyttårsaften 1999, Bollinger drukket fra flaska (Bond drakk jo det, riktignok ikke fra flaska) på en fest hvor jeg ikke kjente noen. Eller, det er ikke historiene jeg kjenner på, det er følelsene kledd i glemselens slør. Det er kulden, varmen, ensomheten, kjærligheten fra dager som ikke lengre er nære. Alle følelser som har dannet deg, men som ikke rører deg på samme måte lengre.

Nå første plata til YPOFH, ” Unnoticeable in a Tiny Town, Invisible in The City”, kom i 2004 bodde jeg i Bergen og dreiv med konserter på Kvarteret. Når den kom var den en åpenbaring. Ingen viste at noen kunne lage så bra post-rock i Norge. Typisk ”fantastisk bra til å være norsk”, for å bruke den gamle klisjeen. Etterhvert har jeg sluttet å se dem som det. For meg står de der sammen med de store, Mogwai, Explosions in the Sky osv, men har da denne helt spesielle følelsen av nostalgi som skiller dem ut. Kanskje skyldes det en helt særegen forståelse for sin egen fortids innflytelser. Morfar har fortalt meg at han fortsatt prøver å overtale de andre om at neste plate skal være en skatepunk-plate. Jeg håper virkelig ikke det, men ideen om det som var viktig for deg musikalsk ligger der i uttalelsen. På den selvtitulerte andre plata fra i år merker man også mye til dette, i at alle innflytelsene til de forskjellige medlemmene trekker i vidt forskjellige retninger. Samtidig som det fungerer utmerket som en enhet. Kanskje overfortolker jeg hvor nostalgien kommer fra, kanskje er det bare jeg som forbinder så mye av Trondheim med YPOFH at det må bli sånn (dette tiltross for at de vel må regnes som et Bodø/Oslo/overalt band).

Jeg vil når jeg snakker om YPOFH gjerne også nevne Morfar sin soloutgivelse ”Skywriter EP”. Dog mye enklere, og meget mer elektronisk bærer den i seg den samme nostalgi. Første gang jeg hørte denne var forrige jul, hvor jeg satt en grytidlig morgen og så utover Trondheimsfjorden og soloppgangen. Der satt jeg og var ulykkelig forelsket i ei jente som var hundrevis av kilometer unna (jeg er god til sånt). Selv denne nylige opplevelsen føles langt unna og har allerede blitt omfavnet av fortiden. Der er også dette bandets umåtelige kraft. Ingenting virker så skummelt lenger, for alt skal begraves under sand for så å graves frem av din fremtidige hodes arkeologer. Ingen må med dette tro at det ikke er mye følelser i musikken, det er det selvfølgelig. Kanskje er de og ufattelig nære, men som sagt, for meg er de samtidig uendelig refererende til følelser som allerede har utspilt seg. Jeg hører alltid et spor av min egen oppvekst i YPOFH.      

Det er umulig når vi ser på YPOFH ikke å også se på den alternative tilnærming bandet står for. Som en sentral del av How Is Annie Records (der var de igjen gitt) står de for en forfriskende pust av gammel indietilnærming i en verden hvor major er major og indielabler er mer major enn major (jeg nevner ikke navn). Jeg ser ofte for meg at Ayn Rand sitter i bakgrunnen i årets hagemøbler og gnir seg i hendene, til tross for at jeg ikke har peiling på hvordan hun ser ut. Siste plata til YPOFH kom i det svært markedstilpassede formatet 32 siders bok. Kanskje er det kynisk, kanskje tenker de at det er bøker og cd’er man selger mest av i julerushe, så da må jo komboen være en hit. I realiteten er det et symbol på et band som velger å ikke forholde seg til markedet som sådan, som lager musikken og utgivelsene de vil og ber om at den skal bli tatt imot på de premissene. I dette moderne kapitalistiske system er det ytterst befriende.

PS: Basketballen ble utrolig nok trygt med hjem og ligger fortsatt på hylla i gangen i Trollsvingen 15. Trenger nok litt luft dog. 

 

  

Kjetil Sandlund , 10.desember 2010

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!