Sřk









Monzano, Norges tredje beste band

Undertegnede vil over tre artikler ta for seg Norges tre beste band basert på usannsynelig subjektive kriterier. Først ut og på tredje plass: Monzano.

Jeg husker da jeg sist ble single, en verden av avbrutte løfter og kjærlighetssanger stoppet på halvveien. Jeg brukte timer, dager, måneder, endog år på å tilbakerive sangene fra det som var. ”Pictures of You” av The Cure, ”(Are You) The One That I´ve Been Waiting For” av Nick Cave og hele backkatalogen til Belle & Sebastian, spesielt sangen ”Dress Up In You” brukte jeg et år, kanskje to på å vinne tilbake fra minnene. Det merkelige er at sangene som man må gjenerobre som sine ikke finnes nå.

Så her sitter jeg, i en følelse av limbo og det eneste musikalske manifest jeg har over det som har vært er, for meg, en forholdsvis usannsynelig plate: ”High Horses & One Trick Ponies” av Monzano. Slik blir det når den du sist elsket har et forhold til musikk som best kan sammenlignes med det forholdet de som programmerer musikken til ”Greys Anatomy” har til den. Da velger man sitt soundtrack helt på egen hånd. Da er det kanskje ikke så rart man ender med musikk lagd av venner. Uansett. det er en absurd følelse at folka som for deg har lagt backingtracket til forholdet ditt skal være mennesker man kjenner….
 
Jeg må bare si det, dette er en legendarisk bra plate. Gått forbi i stillhet av den underfundige gruppe vi kaller norske anmeldere. Det finnes ett eneste svakt øyeblikk på denne plata, koret på slutten av ”So” som jeg personlig finner ganske teit. Bortsett fra dette står denne plata som et symbol over all den oversette perfekte poppen i Norge. Over anmeldere som ikke ser lengre enn sin jævla nesetipp, eller det de får pusha i trynet. Og over den nydelige naiviteten How Is Annie Records står for når det gjelder promo. Kanskje passende når vi finner tekstlinjene ”Later after our show/you came over to let me know/the words I seem to get for free/will someday pay the rent for me/but I’m not sure/aren´t we stil obscure” i åpningssporet ”New Astronomy”. Jo da, dere er fortsatt obskure nok. Jeg må i denne sammenheng påpeke at ”By This Time Last Year Everything Will Seem Younger”, andre plata til Monzano, som fikk mye mer oppmerksomhet,  for meg ikke kan måle seg med første. Dette til tross for noen fantastiske sanger på denne og.

Men tilbake til de høye hester; sangen ”Poster Boy” er kanskje den beste beskrivelsen vi har av hvordan Mono (engang i tiden) var for for oss. "It1s 2AM and we can barly walk, but dancing is a different scheme". Slik Revolver er nå, uten for meget subjektivitet. Det finnes stemmer som fanger en generasjon og Sjur Lyseid og Monzano er vår stemme. Jeg begynner nesten å grine hver gang jeg hører vokalen hans, om det så er Little Hands of Asphalt eller Monzano eller for den saks skyld når han covrer My Litlle Pony og får dem til å høres ut som et fantastisk band. Angelisk er en beskrivelse det er fristende å bruke. Men i så fall engler med skitne fjes.

La meg nå vende litt tilbake til førstesporet ”New Astronomy” igjen og linjene ”The asteroids around the moon/the alcoholic afternoons/will tumble trough the atmosphere/like the lonely songs we both hold dear”. Her fremheves betydningen av sangene vi deler i et forhold. Kanskje er alt dødfødt hvis man ikke deler musikk? Og hva er det egentlig som skjer når man møtes gjennom musikk? Hvilket kriterier er det som må ligge til grunn for musikk som skal resonere alle disse sterke følelser? Jeg har ikke noe godt svar. Kun vår herre vet våre grunner for å falle for den musikken vi faller for. Eller for den saks skyld hvorfor vi faller for disse ugudelige kvinnemenneskene vi gjør. Et annet spørsmål er jo om de som hører på hard techno knytter like mye følelser til musikken som vi gjør? Jeg mistenker at menneskene som henger på Sikamikanico også vandrer i Guds kjærlighet, men jeg er overbevist om at han liker oss som griner til ”Streams” bedre.
 
 
Kjetil Sandlund , 9.desember 2010

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Ă…rets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss pĂĄ.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!