Regissør Joakim Jalin hadde en drøm da han var liten. Å bli rockestjerne. Men det viste seg å være en vanskelig vei til popularitet, konsertgjengere og spillejobber. Så en av bandmedlemmene foreslo å endre reportoaret litt. Det førte til at to av gutta sluttet tvert. De resterende tre medlemmene av rockebandet Bakery startet et danseband - Mats Henriks Orkester. Nå ble ikke Mats Henriks Orkester enorme, men dansebandinteressen til Jalin ledet i det minste frem til denne filmen. Og det er et pent ettermæle i seg selv.
Faren til Joakim spilte i Thagez og det er fars generasjon denne filmen følger, først og fremst i form av dagens besetning av dansebanddinosauren Flamingo-kvintetten. Den svenske landsbygdas Beatles. Fra sinnsyke scenekostymer og enorm poularitet på begynnelsen av søttitallet, via bakholdsangrepet fra disco noen år senere, og frem til dagens Flamingo-kvintett som blir sjeleglad for å få gratis lunkne pølser på en låvekonsert.
Denne filmen er ikke bare for spesielt interesserte. Settingen er riktignok ganske sprø, og er både sjarmerende og komisk, men dynamikken den beskriver er tidløs. En musikksjanger vokser frem fra datidens popmusikk, legger til noe mykere og mer dansbart og blir superpopulær, for deretter å oppleve en enorm inflasjon av identiske band som uunngåelig drukner i hverandre. Dansebandsjangeren lever i beste velgående i dag, men tilsiget av utøvere og tilhørere og dansere må vel sies å være beskjedent. En utdøende rase. Og akkurat den følelsen er med på å gi filmen et velkomment snev av melankoli. Og det kommer godt med i en film som inneholder en mengde sviskemusikk, en oppvisning av noen sinnssyke dansebanduniformer, en ihuga Flamingo-kvintett-fan, samt en god del prat om gamle turnébusser, trekkspill og generell mimring.
Noen scener fra filmen er forresten fra norgesvennene Chiquita Brass sin tur til Norge en eller annen gang på søttitallet. Youngstorget er gjenkjennelig på det håndholdte kameraet, men hva som skjer på (det som den gang het) Club Peder i dag vites ikke.
Vet du?
