Sørlandet. Eller for meg: heima. Helvete bak rosa gardiner, som en utflytta innfødt en gang sa. Men heima like fullt. Kristiansand er riktignok en time og litt mer unna meg, men landsdelen er såpass liten at jeg kan se på hovedstaden som en gammel kjenning uansett. Stikkordene ovenfor er såpass allmenngyldige her nede.

Lag deg et bilde ut ifra det som er skrevet. Se det for deg. Så har du en festival oppi alt det. Og så heter den “Måkeskrik”. Finn et mer slående navn til festivalen din enn dét du! Hver lydsjekk må anlegget dele festivaldeltakernes oppmerksomhet med det evige, sporadiske maset fra himmelen. Fra første sekund på festivalområdet vokter jeg lua fra dalende drit.

Det er likevel ikke det første jeg merker meg ved ankomsten. Dette er tross alt en helt ny festival, så det er viktig å ikke bare legge merke til det ytre. Jeg prøver å få litt innsikt i hvordan den indre organiseringen er, og hvorvidt den funker. Derfor observerer jeg både inngangsporten og det frivillige personellet som jeg løser bånd og pressepass hos ganske grundig. Jeg lærer ikke så mye, men det går i det minste fort å få fatt på det jeg trenger for å entre Måkeskrik proper.

Inne på selve festivalområdet, Bendiksbukta, er det flott. Det er her Quarten ble arrangert da den holdt på, hører jeg, men mer enn det kan jeg ikke si, ettersom den forsvant litt før min festivaltid. Omgivelsene er idylliske. En grønn nedoverbakke mot en scene, med et evig backdrop av sol, sjø, skog, skjærgård og måker. Det er slike steder som er skapt for festivalarrangører – Måkeskrik er jo heller ikke de første, da Quarten som sagt har vært her tidligere, og for to uker siden Odderøya Live. Norske utvandrere på 1800-tallet tok Amerika til seg, festivalarrangører på 2000-tallet tar Bendiksbukta til seg.

Idet jeg snur meg bort fra scenen, ser jeg boder med både det som er nødvendig og det som er kjekt å ha på festival. Fra venstre til høyre er det et syketelt, GreenBean (kaffe på hjul), et telt med drikkevarer, et telt med mat, et telt med bandmerch og en bod med bakte poteter. Foran står det bord – litt få, Måkeskrik burde sånn sett være litt mer optimistiske – og bak står det et digert bygg i stein. Fint med en motpol når en først snur seg 180 grader.

Så til selve konsertene. Jeg fikk vite at scenemesteren var syk, faktisk fikk jeg vite det av vikarscenemesteren, så jeg er ekstra spent på hvordan det tekniske rundt konsertene kommer til å bli i løpet av kvelden.

Siden Måkeskrik 2012 åpner med The Good, the Bad and the Zugly, er imidlertid ikke dette så viktig. Råkkenråll på crystal meth fra nedre Oppland trenger ikke akkurat den meste polerte lyden eller den største sceneriggen. Tvert imot er de nok bandet alle lydmenn hater. Et par gitaramper og et trommesett med GBZ tapa på basstromma gjør nok ikke jobben deres så vanskelig, men med en vokalist som kaster mikken til publikum, som snubler i kabler og som hiver stativer, er nok ikke dette yndlingsgjengen til folka ved lydpulten bak meg.

Nå snur jeg meg riktignok ikke særlig mye. Ikke i det hele tatt, faktisk, bandet stjeler oppmerksomheten min fra første sekund og tviholder på den til konsertslutt. På dette bandet ser man framover, på tross av at musikken er klassisk åttitallshardcore og sekstitalls garage. Zugly er ikke et punkfenomen, må vite. De er fem stykker psykiatrisk diagnostiserte personer fra Hadeland asylmottak som sammen er Norges beste band på den hellige treenigheten riffing, grooving og faengiving. Øyaforventningene økte nettopp med 11 hakk.

Jeg retretter noen hakk bakover før neste konsert, med tanken om å sjekke ut lyden fra en litt annen innfallsvinkel. En sogning/møring – la oss si nordvestlending – med base i Kristiansand, Hanne Kolstø, smyger seg inn på scenen uten at jeg egentlig merker det. Det er såpass minimalistisk. To bandmedlemmer, to gitarer – en halvakustisk og en elektrisk. Og litt synth bakpå. Og to (altså 2) trommeslag som sparker i gang konserten - “det er introen vår”, som hun selv sa.

Den påfølgende musikken er litt som de to trommeslagene, og også litt som selve “bandet”; minimalistisk. Droning er et nøkkelord, og synthen er i fortroppen under første låt. Likevel er det ganske lett å lytte på, da stemmen som ligger bak ekko-effekten fint passer inn under begrepet “pop”. Noen innslag utover i settet av det jeg mener på er en keytar, eller bare et lite keyboard, legger et ekstra, mer lystig lag på den ellers enslige synthen, og det har et godt potensiale til å fengsle, men feiler som følge av for lite variasjon. Derfor blir det ikke helt den opplevelsen jeg hadde håpet på etter det første knippet låter. På den annen side virker det som om mange ikke er av samme mening, siden mange har tatt turen bort foran scenen for å få med seg henne. Og en bra booking er det jo. En alternativ undergrunnsartist med bred appell, som også er lokal.

Lokalt. For øvrig et ord Måkeskrik bør merke seg til neste år i større grad enn nå. Allerede på neste artist er fokuset lagt utenbys. Til og med litt til utlandet. Hombre Malo holder hus i hovedstaden, men har med seg en spanjol bak mikrofonen, to franskmenn, og idet en ikke trodde det kunne bli mer eksotisk, popper det opp en østfolding på perkusjon. Det er beskrivelsen programbladet gir meg, men jeg synes å skimte to trommesett på scenen, og det gjør jeg også idet jeg går lengre fram. Sattan. Høye forventninger melder seg.

De setter i gang beinhardt, og den tildelte beskrivelsen “sludge/stoner/hardcore/psykedelisk” er egentlig forståelig. Men skråstreker, særlig av en viss mengde, gjør det mer vanskelig enn enkelt å kategorisere musikk, så jeg foreslår at de – eller Måkeskrik, alt etter så – bare lar være med å prøve. Men bra, det er Hombre Malo definitivt. Vokalen er som NYHC på 90-tallet, som sammen med gitarer stemt ned til dropp-X danner en litt uortodoks combo. Også trommene, da – det er visstnok siste og første konsert for hver av trommisene, så det er et lite stykke historie og ikke en fast besetning, dette her. Begge er bra, individuelt og i samspill.

Problemet er lyden. Tilbake til programbladet, hvor det altså står skrevet at “…[Hombre Malo] er kjent for å spille høyt!”. Det er sånn det skal være, men når cymbalene spriker såpass som det gjorde, er det et faresignal. Det dundrer i bakken også, hvilket både er positivt og negativt. Gnistring mot slutten tilsier tekniske problemer. Pytt sann, giggen var fet og Hombre Malo beviser at nedprogga, nedstemt hardcore er noe de får til.

Tid for en matbit, og en annen ting som Måkeskrik i det minste har forstått er at mat på festival ikke bare er magefyll. Ved siden av kjedepizza har de diverse snacks, sandwicher og wrapper som ikke direkte er smakløst. Ikke et stramt utvalg, med tanke på festivalens størrelse, budsjett, mangelfulle sponsorstøtte og erfaring. Dyrt er det dog, men hva kan man gjøre som kulturell arrangør i Bibelbeltet. Det er lov å håpe, om noe, at de bygger videre på det, i tilfelle festivalen fortsetter til neste år.

Litt mat gjør meg beredt på neste band ut. Wolves Like Us har også blitt tildelt X skråstrek Y skråstrek hvem vet av sjangerbetegnelser, men for det meste faller de litt under samme kategori som Hombre Malo. En snålere tilnærming til det veldig vage sludgebegrepet. Disse har jeg i alle fall bekjentskap til på forhånd, i form av en halv konsert i fjor på Fjellparkfestivalen og et par streama låter. For lite til å ha et bunnsolid inntrykk.

Introen er derimot bunnsolid. En slags episk dommedagssalme à la en ukjent dark ambient-artist fra Karpatene signaliserer at bandet er på vei. Overgangen fra playback til live skjer med at seige, tunge gitarer først akkompagnerer introen, og så senere overtar da trommene også kommer på plass. Så glir de rett over i det motsatte; noe kjapt, plekterbasstungt og melodisk noe. Noe sånt. Slikt glir det egentlig fram og tilbake hele giggen. De peiser på med en kraftig, men hes vokal. Hetfield-hes. Det, og at vi ikke får et skikkelig avbrekk fra den typiske formelen deres før på slutten, da de drar en forlenget drone-etappe hvor scenemesteren hjelper til å dytte den ene SG-en inn i gitarkabinettet. Det topper seg når bandet stikker av og det kommer Oktoberfest-trekkspill på anlegget istedenfor. Jaja, for så vidt fett at slutten var best.

Nå er det endelig tid til toalett. Det var det jo mange ganger, men på et eller annet tidspunkt må jeg få det nedskrevet: Måkeskrik er gode på toaletter. Ikke langt unna, passe mengde urinaler, alltid antibac på tube. Det er ikke mange festivaler som ser viktigheten av dette etter hvert som de blir store, så om dette går bra og Måkeskrik fikser festival i 2013 også, så ser jeg helst at de holder dette elementet godt ved like.

Pisse, så stille seg klar foran for Norges svar på første verdenskrig. Da ikke Kaizers, men Årabrot. Det er godt når man er på festival med pressepass å få en påminnelse på hva musikk egentlig er, slik at man ikke gror fast i den til tider veldig korrekte journo-stereotypen som arrogant, Ray Ban-bærende forståsegpåer med sleik. Årabrot, og avisjournalister som glor olmt på meg da jeg stiller meg mellom subbene foran scenen og tar bilder med mobiltelefon mens de står med Nikon N4000 2012-modell og knipser, sørger for det nødvendige påfyllet som minner meg på at jeg bare er en liten fjott og ikke betyr noen ting i det lange løp. Jeg takker dem for det.

Og for å levere kanskje dagens konsert. Det som er herlig med dadaistiske støyopus er at man glemmer alt som heter “favorittlåter”, “hits”, “encore” og lignende selvfølgeligheter ved mer konvensjonelle rockekonserter. Det hele her er bare et forlenget, seigt helvete av lyder som plukker hjernen din fra hverandre. Den stygge prakten som tre halvnakne mennesker mekker sammen i dagens skumring sørger for at soundtracken til alt helvete i samfunnet og menneskesinn er unnagjort. Registerer også at Nernes (vokalist, selverklært ikke-gitarist) har anskaffet seg måne – slående symbolikk. Årabrot har blitt proft, så proft med årene. Eller heller anti-proft, da bandet i seg selv er en levende statement mot cockrock og teknisk flinkhetshysteri. Bra booka, perfekt plassering på programmet, og herlig, ærlig leveranse fra bandet.

Så var det Turbo.

Turbonegro. Turboneger. TRBNGR. Nazipenis. Verdens største tulleband (kudos til Jørn). Apocalypse Dudes. Denim Demons. Pamparius Pizzas husband. Kall det hva du vil, men Hank hvem Helvete?!

Her står jeg ti år etter Turbo hadde et av sine mange comeback, på nøyaktig samme sted. Da var det Quarten, men det var likevel Bendiksbukta. Jeg fikk bare med meg opptak av den konserten, men opptakene fikk meg i alle fall til å gjøre min aller første anskaffelse av plate helt på egen hånd. Apocalypse Dudes het den skiva, og den var da tidenes skive.

Ikke fullt så mye nå lengre. Nostalgi var nærmest hovedgrunnen til at jeg gikk i utgangspunktet for å få dem med meg. Men ved unntak av Turbonegers skamløse tjuvlåning av riff fra alle verdenshjørner, i det minste innen rock, er det ingen nostalgi å hente her. Selv om Euroboy har rynker, og selv om det er Happy Toms 42-årsdag denne dagen, er det lite som tyder på at dette på noen måte skal bli en mimrestund. De fem gamle liksomhomsene av noen deathpunkere driter i om musikk-Norge tar parti med Hank von Tulling, og benytter anledningen til å gjenoppta energien de hadde før. Derfor gjør det ingenting at de nesten umiddelbart peiser på med fem(!) låter fra den nye skiva. Folk er med på dem likevel, og det er i alle fall bandet selv. Tony Sylvester og tigermagen hans sørger for at det Årabrot rev ned, etableres igjen. Stadiumpønk, med koring og refrenger som er skapt for å få fulle festivalgjengere til å skrale med. Kall meg paradoksal, men det er rett som det er utrolig fett å være med på en konsert med verdens største og beste musikalske krysning av konsentrasjonsleirer, homsebarer og punkekollektiv.

Jeg var ikke edruelig nok til at vekterne gav meg lov til å avbilde gjengen på kloss hold, men siden du bør komme deg til nærmeste Turbokonsert uansett behøver du ikke noen eviggjøring av denne gjengen. Idet jeg er på vei hjemover, er jeg i alle fall tilfreds med prestasjonene deres i dag.

Måkeskrik også. Profesjonelt, med mange forhåndsregler til nyoppstartet å være. Engasjerte frivillige på de fleste områder, og når en først har et pent utested å avholde festivalen på, er det fett å se frivillige på plass som søppelplukkere i tillegg til dusinet med dunker som står plassert rundt forbi. Gode omgivelser høyner opplevelser. Gode band, god mat og god pils også. Sistnevnte til tross, kall meg lands(dels)sviker, men man kan få til bedre enn CB.

På den annen side: flott at bra musikk på Sørlandet nå kan nytes av alle (eller de fleste – funker det med 16-års aldersgrense, funker det faen meg uten!) til en billig penge andre steder enn bare Fjellparkfestivalen. Sånt gjør det lettere å komme herfra. Gleder meg til morgendagen!