Ingressen til tross, det er ikke bare kald krig og frysninger her. Pressemeldinga forteller meg at stemningen de åtte låtene innehar hentes hovedsakelig fra "den kalde krigen, umulig kjærlighet og varme sommernetter." Med andre ord, ikke særlig ensidige inspirasjonskilder, noe som i seg selv er en bra ting. Visstnok er også en del popkulturelle allusjoner også tatt i bruk for å få fram disse tre "konseptene". Versalitet, er vel ordet som brukes på kvasifagspråk for å uttrykke inspirasjonskildene de behandler i presseskrivet.

Fra ord til handling. Skiva er stemningsfull, men proppfull med forskjellige uttrykk. Upbeat-låter med behagelige, melodiske røster avløses av monotone, lett melankolske industrilandskap av noen komposisjoner. Stemningsnivået er høyest på de atmosfæriske ambient-sporene, deriblant instrumentalintroen "Get In" og tilbakepekende "Get Out", og aller minst på halvflaue a-ha-lignende popmomenter; eksempelvis "4´2 AM" og "End", som egentlig tar det verste fra 80-tallet og gjør det hakket bedre, som ikke er særlig bra det heller. Men det er i alle fall et forsøk på å skape en i utgangspunktet veldig anonym musikkstil om til noe som kan karakteriseres som eget.

Kort sagt er det en del å plukke fra her, og det er noe for alle - i det minste alle som liker denne formen for lett-å-lytte-på, luftig electropop. Langt fra hovedmottakeren av oppmerksomhet fra min side innen musikksjangre, men enhver med litt innsikt kan høre at det i alle fall er lagt inn et visst arbeide og engasjement i å kreere denne skiva. Det skal artistene hedres for. Jeg skulle gjerne bundet nettopp dette opp mot det tekstuelle, men en vokalproduksjon som er lødd inn under det musikalske, i tillegg til koring og til tider utydelig engelsk, gjør det vanskelig å fatte nøyaktig hva vokalisten(e) vil fram til.

Men, for all del, ikke alle frysningene jeg får er flaue, for det er gode øyeblikk på denne skiva som strekker seg utover sjangeren de betegner seg selv med, "electropop", og dermed kan jeg si av erfaring at dette gir dem bedre appelleringsevne enn kun til new romantics, karaokebargjengere eller tilsvarende vesner. Det er bare det at i stedet for å eksperimentere halvhjertet med lydene sine på en låt, og så kjøre standard synthpop rett etterpå, burde de fokusere skaperevnen sin mer ensrettet på det å krible opp ryggraden hos folk istedet for å vekselvis tvinge fram grimaser av kleinhet.