Jeg minnes at en periode med sporadisk, litt manisk googling for en tid tilbake etter hvert resulterte i en eller annen fjern kilde på 8. eller 9. side om at Anton Ruud var i gang med å spille inn en ny demo. En ny demo med et nytt band. Om det kunne betraktes som en pålitelig kilde eller ei er opp til debatt, men rett som det er ville det nok blitt erklært for å være mistenksomt. Uansett, et nyss var det i alle fall.

Og siden dette nysset traff meg, og egentlig før det òg, har jeg ventet på dagen som kom for en halv uke siden. Dagen da Anton Ruud, frontfiguren og drivmotoren i det så herlige køntrikollektivet Anton Ruud & the Wrong Way Home, skulle komme tilbake. Og vips! Her er han igjen. Men hvordan er han, for å si det litt fjompete og filosofisk?

"En som meg" er den første singelen fra ei skive som er satt til å gis ut i januar, altså om et drøyt halvår, og det er en spennende lytt. Ikke så mye på grunn av innholdet, for Anton Ruud i Terapi er en mye naknere, nedstrippa Anton enn det han skapte med The Wrong Way Home, men mest på grunn av alt det omkringliggende. Som nevnt er Anton her en annen Anton enn den han har stått fram som tidligere, og det beskrives på websiden som et oppgjør med rockeimaget, som mang en rocker har maskert seg bak. Jeg innser at jeg filosoferer stadig mer nå, men likevel er dette imaget noe som jeg ærlig tror alltid holdt ham litt tilbake.

Timannsorkestret han utfoldet seg gjennom er et band jeg alltid likte særlig godt, men jeg tror at Anton med dette nye bandet har innsett sitt potensiale mer enn noen gang før. Borte vekk er den utenlandske tematikken som preget debutskiva og "War": borte er banjoene og mandolinene, og borte er saloon-stemningen som utvalgte tekstsnutter gav meg da jeg først hørte bandet. Viserocken som denne seksmannsbanden skaper er derimot urnorsk i framtoning, og litt tjuvlåning av "o-iai-ai-ai-ai-boff"-partiet fra den evige "Trollmors vuggesang" kler lydbildet godt.

De kvikkeste merker kjapt at engelsken er forkastet, og herlig er hva det er. Sammen med det musikalske markerer det noe nytt. En ny start, et nytt band. Dette er nært, og det kjennes på kroppen at Anton her kler seg naknere enn noen gang. I den norskspråklige musikktrenden som har foregått de siste årene, hvor mye reinspikka ræl blir produsert, er det godt å se at en som alltid har skrevet bra, hiver seg på bølgen og gjør det bedre enn de aller fleste.

Det er egentlig veldig synd at hans låtskriverevner først nådde både almuens og mainstream musikk-Norges ører i form av "Alt jeg trenger" av Oslo Ess, som han bidro til. Jeg liker såvisst nevnte band veldig godt, men det er likevel en trist påminnelse om livets urettferdighet når mainstream musikk-Norge ikke klarer å se Antons geni før han opptrår sammen med urørtfinalister. Og egentlig ikke engang da ser de det.

La oss håpe at dette endrer seg innen januar. Dette er nemlig ekte norsk musikk, folkens, fra en av våre mest undervurderte låtskrivere. Denne låta er en kjærkommen formidling om det enkle og harde liv, sunget fra en som allerede er i toppsjiktet når det gjelder å leve det.