Oj. Plutselig er det et deilig solskjær over himmelen når jeg går hjem fra jobb, og ikke bare det samme deprimerende mørket som pleide å være der da jeg gikk hjemmefra om morgenen. Og det denne overgangen mellom lys og mørke krever, er selvsagt musikk som tar utgangspunkt i hjerteskjærende depresjon iblandet silkemykt håp.

Islands er et av de mest uforutsigbare bandene vi har, med utgivelser som spenner fra knirkete indierock til skiver som denne: velprodusert og tander hjertesorgpop. Og for et band som har virret rundt i schizofrenien i lang tid, så er det vakkert å se hvordan de har funnet seg selv. Med låttitler som "No Crying", "Lonely Love" og "Cold Again" legges den temamessige lista. Og på åpningslåta "In A Dream It Seemed Real" legges den musikalske. Vispetrommer, piano, og en gitar så rund og myk at du lulles inn i en falsk trygghet. Det følelsesmessige innholdet på skiva er nemlig langt kjøligere og mer distansert enn lyden skulle tilsi. Og akkurat der ligger den klassiske balansen som gjør de beste platene i denne sjangeren så magiske.

Noen folk vil ha deg til å tro at vårmusikk kun skal være florlett og blidgjørende, men ikke hør på dem. Vårmusikk skal gjenspeile avskjeden med mørket og omfavnelsen av lyset. Og der stiller Islands korrekt diagnose og skriver resept på vidundermedisinen. Påsmøres tykt flere ganger daglig.