Som produsenthjelp med mer til sitt fjerde album hentet Kathleen Edwards inn Justin Vernon aka Bon Iver. Noe som endte med sweet love. Og i de rette sirkler er det få par som på papiret er så megakule som Edwards og Vernon, og få som burde ha samme forutsetninger for å lage en briljant plate sammen. Så blir spørsmålet om all klininga mellom innspillingsøktene har gått utover resultatet. Littegrann, vil jeg mene. For jeg vet av erfaring hvor glitrende de to har vært hver for seg.

Låtene på denne skiva ligger stort sett i det folksy countryrocklandskapet Edwards har operert i tidligere, og tekstene ligger også i beretninger om ambivalent hjerte/smerte. Alt dette takler hun jo bra, men jeg føler nok at de mest fengende låtene og de mest poengterte tekstene mangler her. Bevares, det er kult, pent og kvalitetmessig solid, men når alt av forventninger ligger så høyt som det gjør, så skuffer denne skiva noe. Det er egentlig et kompliment for tidligere godt utført arbeid, men denne plata føles litt rådvill. Av og til nydelig, andre ganger groovy og frekk, men litt for ofte på grensen til uinteressant. Det kan virke som om Vernon har fratatt henne noe av det unge, lekne og urørte fra hennes tidligere tider (Justin, da). Det som står igjen er litt for voksent, polert og ufrekt til at det når opp til Edwards sine tidligere utgivelser.

Det kuleste ved alt dette (egentlig ikke, men likevel litt), er at Justin Vernons nye plateselskap Chigliak Records er oppkalt etter rollefiguren Ed Chigliak fra den magiske kultserien Northern Exposure (eller Livet i Alaska som den het her til lands). Det borger for mange små kvalitetsutgivelser fra Wisconsin-området i årene fremover. Imens bruker du en drøy tusing på denne.