Selvfølgelig er man såpass selvgod at når man blir invitert til noe, da er man nominert. Jeg gikk morgenfrisk og plystrende inn i Folketeateret da jeg fikk denne koselige beskjeden: "Hvem er du?! Det hakke åpna ennå! Sett deg og vent!". For en gangs skyld var jeg ti minutter FØR ting starta og dette var takken? Null nominasjon på meg gitt. Men, jeeeez a! Kunne jeg ikke få en liten Åpen Klasse en gang? Bare en liiiiten en?

Da jeg fikk lov til å komme inn satt jeg meg på et bord helt alene. Det var nesten vakkert. Stein Østbø gikk rundt og hilste på alle, ja jeg mener alle. Bortsett fra meg. *Verdens minste fiolin* Men det var ikke så farlig da jeg observerte følgende: Kulturjournalister blir aldri lei av gratis fiskesuppe. Den var god, det skal sies. Selv forsynte jeg meg en gang, fikk ingen fiskebiter og sølte nesten hele balja med fiskesuppe uten fisk på et kamera som garrantert var svinedyrt. Det bør også nevnes at jeg fikk strekk i høyre lår med en gang prosjektlederen i NRK begynte å prate. 

Så skulle programlederen avdekkes. Det var Anne Lindmo, kjent fra Store Studio. Og jeg måtte (sånn nesten) høyt si: "Heldigvis! Hadde jeg sett de gåse-struma-trynene til Thomas og Harald en gang til hadde jeg bæda!!!!!". Selvfølgelig tørte jeg ikke si sånt.  Jeg var aleine med strekk i låret jo. Men det var nesten.

Det skal sies, det var veldig koselig å være der. Det mener jeg.

Om de nominerte kan vi si at mye er fullstendig fortjent, men i noen (minst fire) sjangre er det åpenbart hvem som mangler. Liste over nominerte her!

På vei hjem begynte jeg å angre på det jeg skriver nå. Ny rekord.